Proaktiv eller lean aktivering?

Ivan Harsløf, førsteamanuensis, Gruppe for inkluderende velferd

På en konferanse i Rotterdam om sosial aktivering der jeg deltok midt i september, ble det diskutert hvordan man kan legge til rette for en mer proaktiv innsats i tjenestetilbudet.

Joan Vilarrodona, direktør for sosiale tjenester i Barcelona, la frem byens nye strategier for å komme tidligere inn med tiltak rettet mot byens marginale grupper. Spørsmålene er da hvordan man oppdager problemene tilstrekkelig tidlig, men også hvilke etiske problemer som knytter seg til å intervenere før problemet eventuelt har slått ut i en sosial situasjon som krever inngripen i henhold til loven.


Umiddelbart synes en proaktiv innsats mest effektiv. Ved å sette en løsningsfokusert innsats inn på et tidlig stadium kan en unngå at problemene vokser seg store og komplekse. Omvendt kan man innvende at man ved en tidlig innsats risikerer å løse problemer som ellers ville løse seg av seg selv. Altså sløsing med knappe resurser.


Med utbredelsen av Lean Production-filosofien – med dens vektlegging av prinsipper som just-in-time og production-by-demand – synes særlig sistnevnte rasjonal å vinne innpass. Dette fremgikk med all ønskelig tydelighet av en rapport som det internasjonale konsulentfirmaet Deloitte skrev for de danske arbeidsmarkedsmyndigheter. Konsulentene hadde analysert klienttilgangen på Jobbsentrene. De fant at i løpet av den første måneden klarte omkring hver tredje person, som henvendte seg for å få hjelp, selv å skaffe seg jobb. Dermed var det, ifølge konsulentene, sløsing med ressurser å opprette en sak på dem og sette i verk tiltak.


På den bakgrunn ga konsulentene en rekke konkrete forslag til hvordan man kan holde denne klientgruppen vekk – eller ”vende dem i døren” som de formulerte det. Blant annet foreslo de å avtale møter med folk en time før den saksbehandler de skulle møtes med var tilgjengelig. Dermed ville folk få en time til å søke jobb på egen hånd via stillingsoppslag og jobbsøkningsportaler på senteret – og i den sammenheng altså eventuelt vende i døren. Man foreslo også at jobbsamtaler skulle følge en særlig ”dialogguide” som behendig skulle lede samtalen uten om vanskelige og tidskrevende temaområder så som folks eventuelle alkoholproblemer eller dårlige økonomi. Rapporten er gjennomgått i et både morsomt og skremmende radioinnslag i Danmarks Radios Orientering, der faktisk journalisten til slutt blir "vendt i døren." Man kan høre innslaget her.

Om trygdekrisen

Kjetil van der Wel, stipendiat

I debatten om det stigende "arbeidsfraværet" snakker mange om synkende arbeidsmoral som en viktig forklaring, men ingen har faktisk undersøkt denne påstanden. Espen Dahl, Knut Halvorsen og jeg har skrevet en kronikk i Aftenposten på bakgrunn av egen forskning som viser at arbeidsmotivasjonen i befolkningen er uforandret siden åttitallet. Artikkelen peker også på voksende sosial ulikhet i tilgangen på arbeid.

Kilde til problemer

Ivan Harsløf, førsteamanuensis
Oslo, 4.11.2009

I en debattartikkel i Tidskrift for samfunnsforskning (3/2009:367-384) tar Ole Bjørn Rekdal (HiB) fatt på slurvete praksiser når det gjelder kildehenvisninger. Kildehenvisninger er en hjørnestein i all vitenskapelig virksomhet, så Rekdals poenger fortjener oppmerksomhet i vår blogg.

Rekdal slår bl.a. et slag for sidehenvisninger. Det er som oftest bare ved direkte sitat at folk tar seg bryet med henvisninger til konkrete sidetall. Dermed står man ofte på bar bakke når man vil oppsøke bakgrunnen for en faktaopplysning, et viktig premiss eller resonnement – der en henvisning til et omfattende verk på kanskje flere hundrede sider kan være eneste ledetråd. Denne praksis gir ikke bare anledning til mye ekstralesing (hvilket jo isolert sett kan være nok så bra), men også grobunn for slurv grensende mot juks.

Det er derfor gledelig at det i malen for oppgaveskriving ved Avdeling for samfunnsfag her ved HiO nå er innskjerpet at studentene skal skrive sidetall på alle referanser (så var ideen da også min). Men kravet bør jo også omfatte de ansatte! Enda bedre hadde det vært om det ble institusjonalisert på publikasjonsnivå. Hvorfor i himmelens navn skal man opplyse navnet på byen/stedet hvor forlaget hører hjemme (en stadig mer irrelevant opplysning), men ikke hvilke sider i publikasjonen hvor man kan finne det forfatteren refererer til? Det er jo tross alt sidene og ikke forlaget de fleste vil være interessert i å oppsøke. Kunne man tenke seg at UHR tok med krav om sideangivelser som kriterium ved rangering av norske publiseringskanaler? La oss sette i gang en folkeaksjon.

God kildehåndtering er en kunst. Kildehenvisninger tjener to vitale, men til dels forskjellige funksjoner: dokumentasjon og kreditering. Jeg tror det er viktig å gjøre seg klart at det kan knytte seg ulike krav til en kildehenvisning, alt etter dens funksjon i teksten. Når en henvisning tar sikte på å dokumentere et gitt forhold er det avgjørende at det henvises så nært til primærkilden som mulig, og at kilden i sin helhet vil være fullt tilgjengelig for allmennheten i etterkant. Wikipedia egner seg eksempelvis dårlig til dokumentasjon fordi innholdet redigeres løpende, slik at sentral informasjon i artikkelen kan være endret når lesere siden klikker seg fram til den (da bør man heller følge Wikipedias ofte utmerkede kildehenvisninger til andre dokumenter, og referere til dem). Har henvisningen derimot en krediterende funksjon bør den i prinsippet anføres uavhengig av om det er noe man har overhørt under muntlig konversasjon eller lest på siden av en gammel melkekartong.

Der hvor en referanse skal kreditere, men ikke dokumentere, bør det formidles i teksten. Kanskje lanserer ens kilde bare en hypotese. Opphavspersonen skal selvsagt krediteres for sin kreativitet, men statusen som hypotese må formidles – ellers kan referansen fremstå som pseudodokumentasjon. Tilsvarende der en referanse bare skal dokumentere et forhold, men ikke kreditere for den fortolkningssammenheng hvori man lader det inngå. Her må kildens dokumentasjonsfunksjon formidles klart, slik at kilden ikke tas til inntekt for egne fortolkninger.

Uansett; en sidehenvisning i forbindelse med kildehenvisningen gjør det enklere for leseren i etterkant å nøste opp i slike uklarheter som er knyttet til referansens funksjoner.

Forskningstorget: Vennskap, trygghet og muligheter

Riikka Lätti er doktorgradsstipendiat og REASSESS-gjesteforsker fra Universitetet i Tampere.

Forskningstorget, the annual research fair took place in Oslo 18-19 September. One of the exciting research projects presented at the fair was the "Netverksråd" project, led by Ira Malmberg-Heimonen from GIV. In essence, the project is about studying the importance of social networks, social support and increasing social capital of social assistance recipients. At the fair, the project was coined in the concept of friendship ("Vennskap - trygghet og muligheter"): what are good friends like, and what is friendship all about?

In the picture: Sidsel Natland (left) and Sissel Johansen setting up the scene on Thursday

Most of the visitors at the fair on Friday were school classes. Before the fair started, we were worried about attracting enough people to visit our tent. Keeping it simple was nevertheless proven a useful rule of thumb. The children were given the task to draw their best friends, to map their social network or to write a poem of friendship. No further activation was needed: the tent was filled with pictures, maps and even poems in no time. Meanwhile, the project researchers Ira, Sidsel and Sissel were telling the visitors about the project and giving mini-interviews to older students.

I really enjoyed my time helping out at Forskningstorget, guiding the kids whilst simultaneously practising my Norwegian ("vil du tegne dine beste venner?"). Hence, for my part I thank all the participants for a fine Friday afternoon!

***

Frekke fakta om finanskrise og folkehelse

Kjetil van der Wel, stipendiat

Det har vært konvensjonell visdom at økonomiske nedgangstider har en negativ virkning på mangt, også på befolkningens helse. Vitsetegningenes børsmeglere som hopper ut fra takene på Wall Street under krakket i 1929, fortellinger om ”de harde trettiåra”, og åttitallets fokus på arbeidsledighetens problemer har befestet dette bildet.

Kriser er godt forskningsstoff - av mange av de samme grunnene som gjør dem til gode avishistorier. De har nyhetens sensasjon, og framstilles som årsaker til usikre framtidsutsikter som potensielt rammer ”oss alle” og truer samfunnets grunnstrukturer. Og enda bedre; de er globale og rokker ved hele verdenssamfunnet! Forskningsartikler og -søknader som viser til krisen gis umiddelbart samfunnsrelevans og vitalitet gjennom krisens presserende og altomgripende karakter. Det er rett og slett stimulerende.

I all denne forfriskende elendigheten blir det derfor provoserende når noen frekt påstår at nedgangstider er gunstig for den samlede folkehelsen. Nettopp det er det professor Christopher Rhum fra University of North Carolina Greensboro gjør i en serie artikler med titler som; ”Good times make you sick” og “Are recessions good for your health?” Artiklene er ikke nye, men er blitt løftet fram av tidens ånd og jakten på forutsigelser om hva vi har i vente.

Nylig var professor Ruhm hovedtaler under Forskningsrådskonferansen ”Arbeid og helse i krisetider”, arrangert av sykefraværsprogrammet. Studier av Ruhm og andre (for en oversikt, se denne artikkelen) viser kort sagt at gjennomsnittlig uhelse i befolkningen varierer medsyklisk med konjunktursvingningene. Når økonomien går godt og velstanden øker, stiger også dødelighetsratene. I trangere tider er det motsatt. Det samme mønsteret gjenfinnes for sykehusinnleggelser og selvrapporterte diagnoser. Et viktig unntak er at indikatorer på psykisk helse og selvmordratene stort sett varierer motsyklisk; den psykiske helse ser ut til å forverres i nedgangstider. Helsen vår er altså etter alt å dømme bedre nedgangstider, selv om vi har det verre.

En antar at når pilene peker oppover i økonomien øker aktiviteten i samfunnet. Ulykkesfrekvente bransjer som transport og byggenæring vokser, den samlede biltrafikken – både privat- og næringstrafikk – tiltar, og arbeidspresset i voksende bransjer blir sterkere. Samtidig øker konsumet av alkohol og tobakk, og folk har mindre tid til fysisk aktivitet og nære relasjoner. Summen av alt dette blir synlig i dødelighetsstatistikken.

Interessant nok er sammenhengene særlig tydelige i aldersgrupper som ikke er i yrkesaktiv alder. Hva som er årsaken til dette er ikke klart. Økningen i trafikkulykker kan være noe av forklaringen på at sammenhengen også gjelder for grupper utenfor arbeidsmarkedet. Noen spekulerer også på om det er fordi vi bruker mindre tid på samvær med våre syke og gamle i travle oppgangstider. Andre spør seg om det kan skyldes at ulikhetene i samfunnet blir større i oppgangstider, i tråd med Richard G. Wilkinsons hypotese om at større ulikhet påvirker folkehelsen negativt.

Likevel må vi klare å tenke to tanker på én gang. Nedgangstider har kanskje en totalt sett gunstig effekt på folkehelsen, men samtidig viser forskningen at helsen til dem som mister jobbene sine blir verre. Mari Rege viste dette i sitt foredrag ved den nevnte konferansen med funn i fra en registerbasert studie av ansatte som har vært berørt av nedleggelser på arbeidsplassen sin mellom 1995 og 2000. Sannsynligheten for å bli ufør var 24 prosent høyere for ansatte som opplevde dette. Oppsiktsvekkende var det også at dødeligheten blant dem som mistet jobben var 14 prosent høyere enn for dem som ikke gjorde det.

Funnene til Ruhm og andre må derfor ikke få overskygge de negative konsekvensene for dem som rammes hardest av nedgangstidene. Kanskje er dette noe av grunnen til at mange finner Ruhms funn så provoserende?

Les mer her:
Steinar Westin i Tidskrift for Den norske legeforening
Mari Rege i Aftenposten

Livet i praksis – hvordan kombinere familieliv og utenlandsopphold?

Kjetil van der Wel, stipendiat
London 6. januar 2009

I planleggingens opphøyde sfærer er verden enkel. Her er tilværelsen ordnet i isolerte seksjoner etter bestemte formål, holdt oppe av tidstabeller og lister. Sfærene har lydtette flortynne vegger der utenforverdenen skinner igjennom bare som diffuse farger og uklare konturer. Men på innsiden er alt glassklart og i hyperkontrast. ”Verden er enkel”, ”alt er mulig” synger det svakt i det oppfriskende luftdraget gjennom byggverket. Det er et godt sted å være. Her er du enslig majestet, kreativ konge.

Der oppe, i idéenes himmel, var Utenlandsoppholdet en vårflom. En langvarig overrisling av inspirasjon fulgt av en klorofylleksplosjon av produktivitet, kreativitet og fargespekket liv. Og i sentrum av det hele; den unge reisende, utforsker av fremmed land og erobrer av ny kunnskap, solitær og handlekraftig.

Reality bites
I den virkelige verden der ideale planer møter all verdens grums; motstand, uforutsettheter, prioriterte hensyn og kompromisser(!), er saken dessverre, eller muligens heldigvis, en annen.

Den idealiserte forestillingen av hvordan det er å være på et utenlandsopphold ble utfordret allerede fra dag én – av planleggingen! Som (relativt) ung mann med (fortrinnsvis) moderne familie- og kjønnsliberale holdninger, hverken vil eller kan man ikke reise fra sitt faderlige ansvar i månedsvis. Ei heller kan man belage seg på at ens kjæreste med glede trer inn i ”housewife”-rollen, om enn bare for ett år. Kjærester nå til dags har egne agendaer.

Det betyr pappaperm på halv tid fra to måneders alder for den yngste av våre tre sønner, og en betydelig knekk for ’solitude’ og handlekraft under utenlandsoppholdet her i London. I stedet; excel-ark med arbeidslister, skippertakskvelder og kalenderangst (hva er egentlig nytt med det da?).

Forskningsopphold og familie – en umulig kombinasjon?
Å delta i familiens liv på denne måten er selvfølgelig en flott mulighet, men ikke nødvendigvis forenelig med den innsatsen som kreves for å få maksimalt utbytte av et utenlandsopphold. I et intervju i bladet Forskning i 2005 advarer May-Len Skilbrei stipendiater om ikke å forvente for mye av oppholdet. Praktiske utfordringer knyttet til å flytte en familie, og en dårlig forberedt vertsinstitusjon, la en betydelig demper på hennes utbytte og progresjon i doktorgradsarbeidet.

Intervjuet avstedkom en debatt i bladet om realismen i å få noe ut av et opphold i utlandet med familien på lasset. Forskningssjef Sophie Fåssa stod for ett ytterpunkt i debatten med et krystallklart råd om å vente med utenlandsopphold om man har barn. Å ta med barn er umulig, hevder hun. Et utenlandsopphold krever full innsats og lange arbeidsdager, gjerne opp til 14-timersdager.

Andre argumenterer i mot dette. Tvert i mot får man mer ro når man befinner seg utenlands ved å være forskånet for ”tidstyver” som møter, e-post og foredragsvirksomhet, mener Jon Vatnaland og Guro Ødegård i fra sitt opphold ved Berkeley. Marianne E. Lien opplevde at å ha med familien (fem barn!) på feltarbeid ble en viktig døråpner til relasjoner med informantene sine under et opphold i Australia.

Kunstner eller kaospilot?
Skal man først realitetsorientere seg må man sammenligne, ikke bare med idealiserte forestillinger av utenlandsopphold og forskerliv, men også alternativet, nemlig ”business as usual”. Har man familie, så har man familie. Dette gjelder om man reiser eller blir hjemme.

Sophie Fåssas 14-timersdag er uttrykk for en slags akademisk kunstnermyte der man ofrer ”alt” for å forfølge sitt talent. Dette er hverken et realistisk eller ønskelig ideal for folk med familieforpliktelser. Skal en opprettholde ønsket om høy kvinnelig representasjon i akademiske stillinger må man finne måter å kombinere karriere og familie på, også for menn. Kunsten er dermed å forene ulike hensyn og interesser, ha god navigasjon og å planlegge (planlegging MÅ ikke undervurderes, var et refreng i nevnte debatt i bladet Forskning). Mer som kaospilot enn som monoman kunstner.

Sammenlignet med å ikke reise i det hele tatt, eller alene for en vesentlig kortere periode, er det ingen tvil om at oppholdet her i London er utbytterikt både faglig og familiært. Nå deltar hele familien i utforskningen av fremmed land, hver på sitt felt. Dette gir arbeidsro og emosjonell sikring for hele prosjektet.

Byråkratisk villnis: empirien slår tilbake
Som norsk stipendiat i utlandet innenfor velferdsforskningen er det lett å forledes til å tro at den bejublede skandinaviske velferdsmodellen er noe i nærheten av perfekt. Rause og familievennlige universelle ytelser har sikret en komparativt sett svært høy yrkesdeltakelse i Norge, særlig blant kvinner. Dette gir mer likestilte kjønnsroller i familien og i arbeidslivet samtidig med relativt god fruktbarhet i befolkningen. Her er de skandinaviske landene foregangsland.

Når man reiser ut av landet er imidlertid disse rettighetene åpenbart ikke lenger like selvfølgelige, om man ikke passer på. Både Skilbrei og Vatnaland/Ødegård betoner at uoversiktlige regler blant annet til rettigheter i Folketrygden representerer en utholdenhetsprøve for reisende forskere med forsørgeransvar. Dette tar mye tid og energi som kunne vært brukt på andre ting. I vårt tilfelle er det min ektefelles halve stilling i en britisk jobb som har skapt hodebry for saksbehandlerne, med det resultat at vi har vært uten barnetrygd for våre tre barn siden august. Etter mer enn et halvt år saksbehandling er det ennå langt fram til et endelig vedtak. Noe motvillig kan jeg likevel konstantere at denne erfaringen muligens også kan noteres som en relevant faglig erfaring.

Vatnaland/Ødegård etterlyser en samling av nødvendig informasjon for eksempel hos Forskningsrådet om viktige ting å huske på i planleggingen. Dette er en god idé, som så vidt jeg vet ikke er fulgt opp siden 2005. Et mer ambisiøst forslag ville være at man faktisk kan få konsulenthjelp av eksperter på rettigheter under utenlandsopphold, slik mange norske utplasserte fra oljeindustri og finansnæring her i London nyter godt av.

Familie? Reis, men reis lenge!
Strekker man utenlandsoppholdet utover en lengre periode kan en oppnå andre gevinster enn ved et kortvarig soloprosjekt. Selv deltar jeg blant annet i ukentlige seminarer ved International Centre for Lifecourse Studies in Society and Health (ICLS) gjennom hele studieåret der seniorforskere og PhD-studenter legger fram forskning og metodeproblemer. I tillegg har man god tid på å bli kjent med folk, utvikle samarbeidsprosjekt og formidle kontakt med fagmiljøet hjemme.

Livet i praksis handler om å kombinere og å gjøre kompromisser. Familiens liv er derfor til enhver tid summen av en rekke mål, hensikter og hensyn, framkommet gjennom kursjusteringer, tilpasninger, forhandlinger og prioriteringer. Slik må det være, ihvertfall hos oss. Barn og utenlandsopphold kan kombineres, selv med delvis permisjon – dog ikke helt uten hodebry og frustrasjon, må det innrømmes. Men sånn er livet.

Slik kan man, som Marianne E. Lien uttrykker det (riktignok om kvinner), være ”representant for en akademisk kultur der likestillingen er kommet uvanlig langt. Vi bør være stolte av at vi i Norge representerer en «spydspiss» på dette området. La oss fortsette å prøve ut nye måter å ha karrierer på. Og vis toleranse for at vi nettopp eksperimenterer, prøver og feiler, på vegne av forskere som kommer etter oss”.

Når forskningsfeltet er "uttømt"?

Ivan Harsløf. Førsteamanuensis. Oslo, 22.12. 2008.

"Det er viktig å hele tiden å vurdere om ikke et forskningsfelt er 'godt nok' utforsket som vitenskapelig fenomen. En slik erkjennelse vil rimeligvis aldri komme fra forskerne selv. Et programstyre, med ansvar for å drive fram ny kvalitativt god og politikkrelevant forskning, bør tilta seg den rolle det er å også peke på forskning hvis potensialer er uttømt. En mulig kandidat kunne være den forskningen som går ut på å forklare årsaker til sosial marginalisering og fattigdom." (Program for velferdsforskning: Sluttrapport for perioden 2004-2008, s. 25-26; min framheving)

I sluttrapporten til det avgående programstyre for Forskningsrådets Velferdsprogram sies det like ut: Vi vet hva vi trenger å vite, potensialet for forskning på sosial marginalisering og fattigdom er uttømt. Styret foreslår derfor å vri ressursene fra forskning over på dokumentasjon og overvåkning av feltet.

Umiddelbart er dette jo positivt - og må vel ses som en cadeau til forskerne innen feltet. For meg som relativt nylig har entret det henledes tankene likevel til hovedpersonen i Erlend Loes roman "L" sine frustrasjoner over å vokse opp i en tid der alt er oppdaget og utforsket til bunns. Det finnes ikke lengre hvite pletter på kartet.

Har marginaliserings- og fattigdomsforskerne forsket seg selv ut av markedet? Er det her tale om grov overforskning? Bør vi framover innføre kvoter på forskningsfunn innen dette feltet, for eksempel et visst antall årlige funn per forsker?

Fra et mer alvorlig perspektiv kan man stille en rekke spørsmål ved programstyrets tilnærming. Begreper som sosial marginalisering og fattigdom er omdiskuterte i offentligheten og i forskningsfeltet. I konvensjonell forstand brukes for eksempel "sosial marginalisering" om personer som står på kanten til sentrale samfunnsarenaer. Personer som er langtidsarbeidsløse karakteriseres som marginaliserte i forhold til arbeidsmarkedet. Radikale forskere har utfordret denne terminologien. De hevder at det er kvaliteten av det arbeid folk har - eller ikke har - som er avgjørende. Folk som står i jobb kan etter deres mening være vel så marginaliserte, dersom jobbene er dårlig lønnet, forbundet med helserisiko, ikke svarer til deres kvalifikasjoner, er vanskelig å forene med familieliv osv. Det framgår ikke av programstyrets rapport om det er den konvensjonelle eller mer radikale definisjonen som de legger til grunn, men man kan anta at det er førstnevnte.

Hvis programstyret med "årsaker" til marginalisering og fattigdom mener statistiske indikatorer som klassebakgrunn, kjønn, etnisitet, familiestatus og helse, kan det selvsagt være et poeng. Vi har per i dag noenlunde oversikt over disse sammenhengene (som i grunnen er nok så intuitive). Problemet er at det bak slike sammenhenger kan avdekkes en rekke nye paradokser. Blant gruppene som topper fattigdomsstatistikken i Norge finner vi for eksempel enslige, særlig unge som nylig er flyttet hjemmefra og enslige forsørgere. Samtidig kan vi på makroplan til en viss grad relatere unges tidlige etablering i egne husholdninger og det økte antall enslige med velstandsutviklingen. Det kan synes som om velstandsutviklingen skaper nye risikogrupper.

Dette peker på at samfunnet er dynamisk. Den igangværende resesjon kan meget vel skape nye "årsaker" til sosial marginalisering og fattigdom, når ledigheten setter inn for fullt og "luksusfellene" begynner å klappe sammen. Selv de som hevder at den norske fattigdommen i 2008 er "ferdig utforsket" vil måtte ta høyde for at den vil endre seg i tiden som kommer. Utviklingen den siste tiden tyder på at omfanget av og årsakene til sosial marginalisering og fattigdom - og sammensetningen av gruppen av marginaliserte og fattige kan endre seg dramatisk over kort tid.

Dermed er det nok framdeles behov for et langsiktig forskningsberedskap innen marginalisering og fattigdomsfeltet der kan utforske endringer i dynamikk, forløp, arv og oppvekstfaktorer og kritiske overgangsmekanismer (skole-arbeid, familieoppløsning osv.).

Hvor stor andel av sosialhjelpsmottakerne vil være i stand til å nyttiggjøre seg av kvalifiseringsprogrammet?

Sille Ohrem Naper, doktorgradsstipendiat Oslo, 4.12.2008
Kvalifiseringsprogrammet er hovedvirkemiddelet i regjeringens innsats mot fattigdom og har høy prioritet i NAV. Målet er å løfte folk ut av sosialhjelp og fattigdom og inn i arbeid gjennom tettere og forpliktende bistand og oppfølging. Det ser ut til at mye godt arbeid gjøres i kommuner der man har startet opp med programmet, og det er utmerket, både for den det gjelder og for samfunnet, om flere kommer i arbeid.

Spørsmålet jeg vil ta opp er hvor realistisk målet om arbeid er for målgruppen. Og hva med fattigdommen blant dem som ikke klarer det?
Noen svar på det kan finnes i kapitlet ”Fattigdom og arbeidsmarginalisering blant langtidsmottakere av sosialhjelp i 1990 og 2005”, som jeg har skrevet sammen med Kjetil van der Wel og Knut Halvorsen i en nylig utkommet bok: Fattigdommens dynamikk. Der sammenligner vi langvarige mottakere av sosialhjelp (uten innvandringsbakgrunn) i 1990 og 2005 med utgangspunkt i spørreundersøkelser utført på de to tidspunktene.

I begge undersøkelsene ble det stilt spørsmål om hvor stor andel som har måttet unnvære fysiske behov (som å spise varm middag) og kulturell og sosial deltagelse på grunn av dårlig økonomi. Dette er relevant i forhold til at den økonomiske sosialhjelpen skal dekke ”tilstrekkelig livsopphold”. I det inngår både helt grunnleggende behov som mat, klær, bolig og oppvarming, og andre sider av dagliglivet, som fritid og sosiale behov.

Vi legger til grunn at de som har måttet unnvære fem eller flere av de til sammen ti godene eller aktivitetene som er inkludert kan regnes som ”fattige”. Da finner vi at det har funnet sted en økning i andel fattige fra 37 til 47 prosent. I den samme perioden har levestandarden i befolkningen for øvrig økt. Nesten halvparten av dem som lever av sosialhjelp kan altså sies å ikke få dekket sitt livsopphold.

Dette kan tilskrives en iboende motsetning i sosialhjelpen, der målsetningen om tilstrekkelig livsopphold veies opp mot en tro på at dersom ytelsene blir for høye motiveres ikke mottakeren til å skaffe seg arbeid eller delta i arbeidsmarkedstiltak. Men er det slik at de ikke vil jobbe, eller at de ikke kan jobbe eller at de ikke får jobbe?

Blant de største endringene vi observerer er nedgang i arbeidsmotivasjon i gruppen. Mens i overkant av tre fjerdedeler svarte at de ville foretrekke å arbeide selv om de vant en stor sum penger eller fikk høy arbeidsledighetstrygd i 1990, var andelen redusert til under halvparten i 2005. Den lavere arbeidsmotivasjonen lar seg kun i liten grad forklare av at de i 2005 hadde flere barrierer mot arbeid og manglende arbeidserfaring.

En tredjedel av langtidsmottakerne i 2005 hadde ingen tidligere arbeidserfaring. Det var omtrent dobbelt så mange som i 1990. Ytterligere en firedel hadde vært ute av arbeidsmarkedet i minst fem år allerede.

Langtidsmottakerne i 2005 hadde flere barrierer mot arbeid. Andelen med kun grunnskoleutdanning har økt kraftig i denne gruppen, samtidig som utdanningsnivået i befolkningen som helhet har blitt høyere. Tre fjerdedeler hadde helseproblemer som begrenset deres daglige aktivitet i 2005, mot litt under halvparten i 1990. Særlig er det en økning i andel med psykiske lidelser: Så mange som 60 prosent av langtidsmottakerne hadde en psykisk lidelse i 2005, mot 32 prosent i 1990. En del av forklaringen, men absolutt ikke hele, er økning i andel rusmiddelavhengige. Mens dette gjaldt en relativ liten andel i 1990, var det et problem for om lag en tredjedel i 2005.

På begynnelsen av 90-tallet hadde det vært en kraftig økning i antall sosialhjelpsmottakere som hadde vart gjennom hele 80-tallet. En viktig årsak til det var høy strukturell arbeidsledighet. Femten år senere var det rekordlav arbeidsledighet og økonomiske oppgangstider og langt færre sosialhjelpsmottakere (antallet har fortsatt å synke etter 2005). De som ikke har vært i stand til å dra nytte av oppgangstidene er altså langt mer arbeidsmarginaliserte og problembelastet enn de som var sosialhjelpsmottakere på begynnelsen av 1990-tallet. Vi ser også at problemene for mange startet allerede i barndommen.

Oppvekstforholdene til sosialhjelpsmottakerne på begynnelsen av 1990-tallet ble beskrevet som å ligge tett opp til gjennomsnittet i totalbefolkningen. Avviket er stort fra det vi finner blant langtidsmottakere av sosialhjelp i 2005. Halvparten av disse hadde opplevd fire eller flere problemer fra en liste som inkluderte blant annet økonomiske problemer i barnedomshjemmet, konfliktfylt forhold mellom foreldrene, foredrenes rusmisbruk, langvarig mobbing og problemer på skolen. Forekomsten av oppvekstproblemer er langt større enn det man finner i befolkningen for øvrig. Samtidig vet vi nå at mange barnevernsbarn blir sosialhjelpsmottakere etter fylte 18 år, og at sosialhjelpsbruk langt på vei ”går i arv”.

Formålet med kvalifiseringsprogrammet og den tilhørende kvalifiseringsstønaden er å bidra til at flere i målgruppen kommer i arbeid. Tilbudet skal gis til personer som vurderes å ha en mulighet til å komme i arbeid gjennom tettere og mer forpliktende oppfølging, også i tilfeller der veien fram kan være relativt lang og usikker. Bjarne Håkon Hanssen uttalte i Adresseavisa 15. april at målet er at ingen lenger skal leve som sosialklienter, og anslo at 10-20 % havner på uføretrygd, og at “det vil gå i pluss om man får 60-80 % i jobb”. Basert på våre resultater virker dette urealistisk. For at målet om flere i arbeid skal kunne nås, må man være forberedt på at tiltakene i mange tilfeller må være svært omfattende, varierte og langvarige, for å veie opp for manglende utdanning og yrkeserfaring, rusmisbruk, dårlig helse og problemer som startet allerede i oppveksten. Det vil være avgjørende å styrke satsingen på rus og psykiatri. At vi nå står foran økende arbeidsledighet gjør ikke saken enklere. Disse personene vil ikke være de mest attraktive på arbeidsmarkedet. Det er ikke bare sosialhjelpsmottakere som trenger å bli motivert for å delta i arbeidslivet. Arbeidsgivere må også bli motivert til å gi dem en sjanse.

Sosialhjelpsmottakere er en heterogen gruppe, og for mange av dem vil kvalifiseringsprogrammet være utmerket. Men det er ikke alle som er i stand til å oppnå målet om yrkesdeltagelse. De som er lettest å mobilisere forsvinner ut, mens de mest problembelastede står igjen – med dårlige levekår. Arbeidslinjen har til nå vært kjørt så hardt at fattigdommen har økt blant de som ”er igjen”. Det er etisk betenkelig å kjøre hardt på insentivvirkemidler i en gruppe der mange ikke kan nyttiggjøre seg av dem.