Frekke fakta om finanskrise og folkehelse

Kjetil van der Wel, stipendiat

Det har vært konvensjonell visdom at økonomiske nedgangstider har en negativ virkning på mangt, også på befolkningens helse. Vitsetegningenes børsmeglere som hopper ut fra takene på Wall Street under krakket i 1929, fortellinger om ”de harde trettiåra”, og åttitallets fokus på arbeidsledighetens problemer har befestet dette bildet.

Kriser er godt forskningsstoff - av mange av de samme grunnene som gjør dem til gode avishistorier. De har nyhetens sensasjon, og framstilles som årsaker til usikre framtidsutsikter som potensielt rammer ”oss alle” og truer samfunnets grunnstrukturer. Og enda bedre; de er globale og rokker ved hele verdenssamfunnet! Forskningsartikler og -søknader som viser til krisen gis umiddelbart samfunnsrelevans og vitalitet gjennom krisens presserende og altomgripende karakter. Det er rett og slett stimulerende.

I all denne forfriskende elendigheten blir det derfor provoserende når noen frekt påstår at nedgangstider er gunstig for den samlede folkehelsen. Nettopp det er det professor Christopher Rhum fra University of North Carolina Greensboro gjør i en serie artikler med titler som; ”Good times make you sick” og “Are recessions good for your health?” Artiklene er ikke nye, men er blitt løftet fram av tidens ånd og jakten på forutsigelser om hva vi har i vente.

Nylig var professor Ruhm hovedtaler under Forskningsrådskonferansen ”Arbeid og helse i krisetider”, arrangert av sykefraværsprogrammet. Studier av Ruhm og andre (for en oversikt, se denne artikkelen) viser kort sagt at gjennomsnittlig uhelse i befolkningen varierer medsyklisk med konjunktursvingningene. Når økonomien går godt og velstanden øker, stiger også dødelighetsratene. I trangere tider er det motsatt. Det samme mønsteret gjenfinnes for sykehusinnleggelser og selvrapporterte diagnoser. Et viktig unntak er at indikatorer på psykisk helse og selvmordratene stort sett varierer motsyklisk; den psykiske helse ser ut til å forverres i nedgangstider. Helsen vår er altså etter alt å dømme bedre nedgangstider, selv om vi har det verre.

En antar at når pilene peker oppover i økonomien øker aktiviteten i samfunnet. Ulykkesfrekvente bransjer som transport og byggenæring vokser, den samlede biltrafikken – både privat- og næringstrafikk – tiltar, og arbeidspresset i voksende bransjer blir sterkere. Samtidig øker konsumet av alkohol og tobakk, og folk har mindre tid til fysisk aktivitet og nære relasjoner. Summen av alt dette blir synlig i dødelighetsstatistikken.

Interessant nok er sammenhengene særlig tydelige i aldersgrupper som ikke er i yrkesaktiv alder. Hva som er årsaken til dette er ikke klart. Økningen i trafikkulykker kan være noe av forklaringen på at sammenhengen også gjelder for grupper utenfor arbeidsmarkedet. Noen spekulerer også på om det er fordi vi bruker mindre tid på samvær med våre syke og gamle i travle oppgangstider. Andre spør seg om det kan skyldes at ulikhetene i samfunnet blir større i oppgangstider, i tråd med Richard G. Wilkinsons hypotese om at større ulikhet påvirker folkehelsen negativt.

Likevel må vi klare å tenke to tanker på én gang. Nedgangstider har kanskje en totalt sett gunstig effekt på folkehelsen, men samtidig viser forskningen at helsen til dem som mister jobbene sine blir verre. Mari Rege viste dette i sitt foredrag ved den nevnte konferansen med funn i fra en registerbasert studie av ansatte som har vært berørt av nedleggelser på arbeidsplassen sin mellom 1995 og 2000. Sannsynligheten for å bli ufør var 24 prosent høyere for ansatte som opplevde dette. Oppsiktsvekkende var det også at dødeligheten blant dem som mistet jobben var 14 prosent høyere enn for dem som ikke gjorde det.

Funnene til Ruhm og andre må derfor ikke få overskygge de negative konsekvensene for dem som rammes hardest av nedgangstidene. Kanskje er dette noe av grunnen til at mange finner Ruhms funn så provoserende?

Les mer her:
Steinar Westin i Tidskrift for Den norske legeforening
Mari Rege i Aftenposten

Livet i praksis – hvordan kombinere familieliv og utenlandsopphold?

Kjetil van der Wel, stipendiat
London 6. januar 2009

I planleggingens opphøyde sfærer er verden enkel. Her er tilværelsen ordnet i isolerte seksjoner etter bestemte formål, holdt oppe av tidstabeller og lister. Sfærene har lydtette flortynne vegger der utenforverdenen skinner igjennom bare som diffuse farger og uklare konturer. Men på innsiden er alt glassklart og i hyperkontrast. ”Verden er enkel”, ”alt er mulig” synger det svakt i det oppfriskende luftdraget gjennom byggverket. Det er et godt sted å være. Her er du enslig majestet, kreativ konge.

Der oppe, i idéenes himmel, var Utenlandsoppholdet en vårflom. En langvarig overrisling av inspirasjon fulgt av en klorofylleksplosjon av produktivitet, kreativitet og fargespekket liv. Og i sentrum av det hele; den unge reisende, utforsker av fremmed land og erobrer av ny kunnskap, solitær og handlekraftig.

Reality bites
I den virkelige verden der ideale planer møter all verdens grums; motstand, uforutsettheter, prioriterte hensyn og kompromisser(!), er saken dessverre, eller muligens heldigvis, en annen.

Den idealiserte forestillingen av hvordan det er å være på et utenlandsopphold ble utfordret allerede fra dag én – av planleggingen! Som (relativt) ung mann med (fortrinnsvis) moderne familie- og kjønnsliberale holdninger, hverken vil eller kan man ikke reise fra sitt faderlige ansvar i månedsvis. Ei heller kan man belage seg på at ens kjæreste med glede trer inn i ”housewife”-rollen, om enn bare for ett år. Kjærester nå til dags har egne agendaer.

Det betyr pappaperm på halv tid fra to måneders alder for den yngste av våre tre sønner, og en betydelig knekk for ’solitude’ og handlekraft under utenlandsoppholdet her i London. I stedet; excel-ark med arbeidslister, skippertakskvelder og kalenderangst (hva er egentlig nytt med det da?).

Forskningsopphold og familie – en umulig kombinasjon?
Å delta i familiens liv på denne måten er selvfølgelig en flott mulighet, men ikke nødvendigvis forenelig med den innsatsen som kreves for å få maksimalt utbytte av et utenlandsopphold. I et intervju i bladet Forskning i 2005 advarer May-Len Skilbrei stipendiater om ikke å forvente for mye av oppholdet. Praktiske utfordringer knyttet til å flytte en familie, og en dårlig forberedt vertsinstitusjon, la en betydelig demper på hennes utbytte og progresjon i doktorgradsarbeidet.

Intervjuet avstedkom en debatt i bladet om realismen i å få noe ut av et opphold i utlandet med familien på lasset. Forskningssjef Sophie Fåssa stod for ett ytterpunkt i debatten med et krystallklart råd om å vente med utenlandsopphold om man har barn. Å ta med barn er umulig, hevder hun. Et utenlandsopphold krever full innsats og lange arbeidsdager, gjerne opp til 14-timersdager.

Andre argumenterer i mot dette. Tvert i mot får man mer ro når man befinner seg utenlands ved å være forskånet for ”tidstyver” som møter, e-post og foredragsvirksomhet, mener Jon Vatnaland og Guro Ødegård i fra sitt opphold ved Berkeley. Marianne E. Lien opplevde at å ha med familien (fem barn!) på feltarbeid ble en viktig døråpner til relasjoner med informantene sine under et opphold i Australia.

Kunstner eller kaospilot?
Skal man først realitetsorientere seg må man sammenligne, ikke bare med idealiserte forestillinger av utenlandsopphold og forskerliv, men også alternativet, nemlig ”business as usual”. Har man familie, så har man familie. Dette gjelder om man reiser eller blir hjemme.

Sophie Fåssas 14-timersdag er uttrykk for en slags akademisk kunstnermyte der man ofrer ”alt” for å forfølge sitt talent. Dette er hverken et realistisk eller ønskelig ideal for folk med familieforpliktelser. Skal en opprettholde ønsket om høy kvinnelig representasjon i akademiske stillinger må man finne måter å kombinere karriere og familie på, også for menn. Kunsten er dermed å forene ulike hensyn og interesser, ha god navigasjon og å planlegge (planlegging MÅ ikke undervurderes, var et refreng i nevnte debatt i bladet Forskning). Mer som kaospilot enn som monoman kunstner.

Sammenlignet med å ikke reise i det hele tatt, eller alene for en vesentlig kortere periode, er det ingen tvil om at oppholdet her i London er utbytterikt både faglig og familiært. Nå deltar hele familien i utforskningen av fremmed land, hver på sitt felt. Dette gir arbeidsro og emosjonell sikring for hele prosjektet.

Byråkratisk villnis: empirien slår tilbake
Som norsk stipendiat i utlandet innenfor velferdsforskningen er det lett å forledes til å tro at den bejublede skandinaviske velferdsmodellen er noe i nærheten av perfekt. Rause og familievennlige universelle ytelser har sikret en komparativt sett svært høy yrkesdeltakelse i Norge, særlig blant kvinner. Dette gir mer likestilte kjønnsroller i familien og i arbeidslivet samtidig med relativt god fruktbarhet i befolkningen. Her er de skandinaviske landene foregangsland.

Når man reiser ut av landet er imidlertid disse rettighetene åpenbart ikke lenger like selvfølgelige, om man ikke passer på. Både Skilbrei og Vatnaland/Ødegård betoner at uoversiktlige regler blant annet til rettigheter i Folketrygden representerer en utholdenhetsprøve for reisende forskere med forsørgeransvar. Dette tar mye tid og energi som kunne vært brukt på andre ting. I vårt tilfelle er det min ektefelles halve stilling i en britisk jobb som har skapt hodebry for saksbehandlerne, med det resultat at vi har vært uten barnetrygd for våre tre barn siden august. Etter mer enn et halvt år saksbehandling er det ennå langt fram til et endelig vedtak. Noe motvillig kan jeg likevel konstantere at denne erfaringen muligens også kan noteres som en relevant faglig erfaring.

Vatnaland/Ødegård etterlyser en samling av nødvendig informasjon for eksempel hos Forskningsrådet om viktige ting å huske på i planleggingen. Dette er en god idé, som så vidt jeg vet ikke er fulgt opp siden 2005. Et mer ambisiøst forslag ville være at man faktisk kan få konsulenthjelp av eksperter på rettigheter under utenlandsopphold, slik mange norske utplasserte fra oljeindustri og finansnæring her i London nyter godt av.

Familie? Reis, men reis lenge!
Strekker man utenlandsoppholdet utover en lengre periode kan en oppnå andre gevinster enn ved et kortvarig soloprosjekt. Selv deltar jeg blant annet i ukentlige seminarer ved International Centre for Lifecourse Studies in Society and Health (ICLS) gjennom hele studieåret der seniorforskere og PhD-studenter legger fram forskning og metodeproblemer. I tillegg har man god tid på å bli kjent med folk, utvikle samarbeidsprosjekt og formidle kontakt med fagmiljøet hjemme.

Livet i praksis handler om å kombinere og å gjøre kompromisser. Familiens liv er derfor til enhver tid summen av en rekke mål, hensikter og hensyn, framkommet gjennom kursjusteringer, tilpasninger, forhandlinger og prioriteringer. Slik må det være, ihvertfall hos oss. Barn og utenlandsopphold kan kombineres, selv med delvis permisjon – dog ikke helt uten hodebry og frustrasjon, må det innrømmes. Men sånn er livet.

Slik kan man, som Marianne E. Lien uttrykker det (riktignok om kvinner), være ”representant for en akademisk kultur der likestillingen er kommet uvanlig langt. Vi bør være stolte av at vi i Norge representerer en «spydspiss» på dette området. La oss fortsette å prøve ut nye måter å ha karrierer på. Og vis toleranse for at vi nettopp eksperimenterer, prøver og feiler, på vegne av forskere som kommer etter oss”.

Når forskningsfeltet er "uttømt"?

Ivan Harsløf. Førsteamanuensis. Oslo, 22.12. 2008.

"Det er viktig å hele tiden å vurdere om ikke et forskningsfelt er 'godt nok' utforsket som vitenskapelig fenomen. En slik erkjennelse vil rimeligvis aldri komme fra forskerne selv. Et programstyre, med ansvar for å drive fram ny kvalitativt god og politikkrelevant forskning, bør tilta seg den rolle det er å også peke på forskning hvis potensialer er uttømt. En mulig kandidat kunne være den forskningen som går ut på å forklare årsaker til sosial marginalisering og fattigdom." (Program for velferdsforskning: Sluttrapport for perioden 2004-2008, s. 25-26; min framheving)

I sluttrapporten til det avgående programstyre for Forskningsrådets Velferdsprogram sies det like ut: Vi vet hva vi trenger å vite, potensialet for forskning på sosial marginalisering og fattigdom er uttømt. Styret foreslår derfor å vri ressursene fra forskning over på dokumentasjon og overvåkning av feltet.

Umiddelbart er dette jo positivt - og må vel ses som en cadeau til forskerne innen feltet. For meg som relativt nylig har entret det henledes tankene likevel til hovedpersonen i Erlend Loes roman "L" sine frustrasjoner over å vokse opp i en tid der alt er oppdaget og utforsket til bunns. Det finnes ikke lengre hvite pletter på kartet.

Har marginaliserings- og fattigdomsforskerne forsket seg selv ut av markedet? Er det her tale om grov overforskning? Bør vi framover innføre kvoter på forskningsfunn innen dette feltet, for eksempel et visst antall årlige funn per forsker?

Fra et mer alvorlig perspektiv kan man stille en rekke spørsmål ved programstyrets tilnærming. Begreper som sosial marginalisering og fattigdom er omdiskuterte i offentligheten og i forskningsfeltet. I konvensjonell forstand brukes for eksempel "sosial marginalisering" om personer som står på kanten til sentrale samfunnsarenaer. Personer som er langtidsarbeidsløse karakteriseres som marginaliserte i forhold til arbeidsmarkedet. Radikale forskere har utfordret denne terminologien. De hevder at det er kvaliteten av det arbeid folk har - eller ikke har - som er avgjørende. Folk som står i jobb kan etter deres mening være vel så marginaliserte, dersom jobbene er dårlig lønnet, forbundet med helserisiko, ikke svarer til deres kvalifikasjoner, er vanskelig å forene med familieliv osv. Det framgår ikke av programstyrets rapport om det er den konvensjonelle eller mer radikale definisjonen som de legger til grunn, men man kan anta at det er førstnevnte.

Hvis programstyret med "årsaker" til marginalisering og fattigdom mener statistiske indikatorer som klassebakgrunn, kjønn, etnisitet, familiestatus og helse, kan det selvsagt være et poeng. Vi har per i dag noenlunde oversikt over disse sammenhengene (som i grunnen er nok så intuitive). Problemet er at det bak slike sammenhenger kan avdekkes en rekke nye paradokser. Blant gruppene som topper fattigdomsstatistikken i Norge finner vi for eksempel enslige, særlig unge som nylig er flyttet hjemmefra og enslige forsørgere. Samtidig kan vi på makroplan til en viss grad relatere unges tidlige etablering i egne husholdninger og det økte antall enslige med velstandsutviklingen. Det kan synes som om velstandsutviklingen skaper nye risikogrupper.

Dette peker på at samfunnet er dynamisk. Den igangværende resesjon kan meget vel skape nye "årsaker" til sosial marginalisering og fattigdom, når ledigheten setter inn for fullt og "luksusfellene" begynner å klappe sammen. Selv de som hevder at den norske fattigdommen i 2008 er "ferdig utforsket" vil måtte ta høyde for at den vil endre seg i tiden som kommer. Utviklingen den siste tiden tyder på at omfanget av og årsakene til sosial marginalisering og fattigdom - og sammensetningen av gruppen av marginaliserte og fattige kan endre seg dramatisk over kort tid.

Dermed er det nok framdeles behov for et langsiktig forskningsberedskap innen marginalisering og fattigdomsfeltet der kan utforske endringer i dynamikk, forløp, arv og oppvekstfaktorer og kritiske overgangsmekanismer (skole-arbeid, familieoppløsning osv.).

Hvor stor andel av sosialhjelpsmottakerne vil være i stand til å nyttiggjøre seg av kvalifiseringsprogrammet?

Sille Ohrem Naper, doktorgradsstipendiat Oslo, 4.12.2008
Kvalifiseringsprogrammet er hovedvirkemiddelet i regjeringens innsats mot fattigdom og har høy prioritet i NAV. Målet er å løfte folk ut av sosialhjelp og fattigdom og inn i arbeid gjennom tettere og forpliktende bistand og oppfølging. Det ser ut til at mye godt arbeid gjøres i kommuner der man har startet opp med programmet, og det er utmerket, både for den det gjelder og for samfunnet, om flere kommer i arbeid.

Spørsmålet jeg vil ta opp er hvor realistisk målet om arbeid er for målgruppen. Og hva med fattigdommen blant dem som ikke klarer det?
Noen svar på det kan finnes i kapitlet ”Fattigdom og arbeidsmarginalisering blant langtidsmottakere av sosialhjelp i 1990 og 2005”, som jeg har skrevet sammen med Kjetil van der Wel og Knut Halvorsen i en nylig utkommet bok: Fattigdommens dynamikk. Der sammenligner vi langvarige mottakere av sosialhjelp (uten innvandringsbakgrunn) i 1990 og 2005 med utgangspunkt i spørreundersøkelser utført på de to tidspunktene.

I begge undersøkelsene ble det stilt spørsmål om hvor stor andel som har måttet unnvære fysiske behov (som å spise varm middag) og kulturell og sosial deltagelse på grunn av dårlig økonomi. Dette er relevant i forhold til at den økonomiske sosialhjelpen skal dekke ”tilstrekkelig livsopphold”. I det inngår både helt grunnleggende behov som mat, klær, bolig og oppvarming, og andre sider av dagliglivet, som fritid og sosiale behov.

Vi legger til grunn at de som har måttet unnvære fem eller flere av de til sammen ti godene eller aktivitetene som er inkludert kan regnes som ”fattige”. Da finner vi at det har funnet sted en økning i andel fattige fra 37 til 47 prosent. I den samme perioden har levestandarden i befolkningen for øvrig økt. Nesten halvparten av dem som lever av sosialhjelp kan altså sies å ikke få dekket sitt livsopphold.

Dette kan tilskrives en iboende motsetning i sosialhjelpen, der målsetningen om tilstrekkelig livsopphold veies opp mot en tro på at dersom ytelsene blir for høye motiveres ikke mottakeren til å skaffe seg arbeid eller delta i arbeidsmarkedstiltak. Men er det slik at de ikke vil jobbe, eller at de ikke kan jobbe eller at de ikke får jobbe?

Blant de største endringene vi observerer er nedgang i arbeidsmotivasjon i gruppen. Mens i overkant av tre fjerdedeler svarte at de ville foretrekke å arbeide selv om de vant en stor sum penger eller fikk høy arbeidsledighetstrygd i 1990, var andelen redusert til under halvparten i 2005. Den lavere arbeidsmotivasjonen lar seg kun i liten grad forklare av at de i 2005 hadde flere barrierer mot arbeid og manglende arbeidserfaring.

En tredjedel av langtidsmottakerne i 2005 hadde ingen tidligere arbeidserfaring. Det var omtrent dobbelt så mange som i 1990. Ytterligere en firedel hadde vært ute av arbeidsmarkedet i minst fem år allerede.

Langtidsmottakerne i 2005 hadde flere barrierer mot arbeid. Andelen med kun grunnskoleutdanning har økt kraftig i denne gruppen, samtidig som utdanningsnivået i befolkningen som helhet har blitt høyere. Tre fjerdedeler hadde helseproblemer som begrenset deres daglige aktivitet i 2005, mot litt under halvparten i 1990. Særlig er det en økning i andel med psykiske lidelser: Så mange som 60 prosent av langtidsmottakerne hadde en psykisk lidelse i 2005, mot 32 prosent i 1990. En del av forklaringen, men absolutt ikke hele, er økning i andel rusmiddelavhengige. Mens dette gjaldt en relativ liten andel i 1990, var det et problem for om lag en tredjedel i 2005.

På begynnelsen av 90-tallet hadde det vært en kraftig økning i antall sosialhjelpsmottakere som hadde vart gjennom hele 80-tallet. En viktig årsak til det var høy strukturell arbeidsledighet. Femten år senere var det rekordlav arbeidsledighet og økonomiske oppgangstider og langt færre sosialhjelpsmottakere (antallet har fortsatt å synke etter 2005). De som ikke har vært i stand til å dra nytte av oppgangstidene er altså langt mer arbeidsmarginaliserte og problembelastet enn de som var sosialhjelpsmottakere på begynnelsen av 1990-tallet. Vi ser også at problemene for mange startet allerede i barndommen.

Oppvekstforholdene til sosialhjelpsmottakerne på begynnelsen av 1990-tallet ble beskrevet som å ligge tett opp til gjennomsnittet i totalbefolkningen. Avviket er stort fra det vi finner blant langtidsmottakere av sosialhjelp i 2005. Halvparten av disse hadde opplevd fire eller flere problemer fra en liste som inkluderte blant annet økonomiske problemer i barnedomshjemmet, konfliktfylt forhold mellom foreldrene, foredrenes rusmisbruk, langvarig mobbing og problemer på skolen. Forekomsten av oppvekstproblemer er langt større enn det man finner i befolkningen for øvrig. Samtidig vet vi nå at mange barnevernsbarn blir sosialhjelpsmottakere etter fylte 18 år, og at sosialhjelpsbruk langt på vei ”går i arv”.

Formålet med kvalifiseringsprogrammet og den tilhørende kvalifiseringsstønaden er å bidra til at flere i målgruppen kommer i arbeid. Tilbudet skal gis til personer som vurderes å ha en mulighet til å komme i arbeid gjennom tettere og mer forpliktende oppfølging, også i tilfeller der veien fram kan være relativt lang og usikker. Bjarne Håkon Hanssen uttalte i Adresseavisa 15. april at målet er at ingen lenger skal leve som sosialklienter, og anslo at 10-20 % havner på uføretrygd, og at “det vil gå i pluss om man får 60-80 % i jobb”. Basert på våre resultater virker dette urealistisk. For at målet om flere i arbeid skal kunne nås, må man være forberedt på at tiltakene i mange tilfeller må være svært omfattende, varierte og langvarige, for å veie opp for manglende utdanning og yrkeserfaring, rusmisbruk, dårlig helse og problemer som startet allerede i oppveksten. Det vil være avgjørende å styrke satsingen på rus og psykiatri. At vi nå står foran økende arbeidsledighet gjør ikke saken enklere. Disse personene vil ikke være de mest attraktive på arbeidsmarkedet. Det er ikke bare sosialhjelpsmottakere som trenger å bli motivert for å delta i arbeidslivet. Arbeidsgivere må også bli motivert til å gi dem en sjanse.

Sosialhjelpsmottakere er en heterogen gruppe, og for mange av dem vil kvalifiseringsprogrammet være utmerket. Men det er ikke alle som er i stand til å oppnå målet om yrkesdeltagelse. De som er lettest å mobilisere forsvinner ut, mens de mest problembelastede står igjen – med dårlige levekår. Arbeidslinjen har til nå vært kjørt så hardt at fattigdommen har økt blant de som ”er igjen”. Det er etisk betenkelig å kjøre hardt på insentivvirkemidler i en gruppe der mange ikke kan nyttiggjøre seg av dem.

Et rop i skogen

Ivan Harsløf, førsteamanuensis. Oslo, 21. november 2008.

De kommer inte att flytta skogsarbetet till Polen – jag menar... de svenska skogarna kan inte flyttas till Polen (deltaker i et prosjekt for unge som er droppet ut av skolen, Åmål, Sverige)

That will never be.
Who can impress the forest, bid the tree
Unfix his earth-bound root? Sweet bodements! good!
Rebellious dead, rise never till the wood
Of Birnam rise (Macbeth, Act IV, scene I)

Den unge svenske sitert øverste ble intervjuet av min kollega, Ira Malmberg-Heimonen og jeg som deltaker i et prosjekt for unge i Åmål. Prosjektet, med det internasjonale navnet JobCircuit, handler om å overbevise de unge om nødvendigheten av utdanning. Medisinen er en rekke korte og sammenhengende praksisplassforløp på ulike lokale virksomheter. Her er det meningen at de skal få oppleve hva som kreves i det moderne arbeidsliv. JobCircuit har vært implementert som forsøk i fem europeiske land, Norge, Sverige, Tsjekkia, Slovenia og Bulgaria. Finansieringen kommer fra EU-programmet, Leonardo-da-Vinci: Community Vocational Training Action Programme. Gruppe for inkluderende velferd er med som partner i konsortiet bak prosjektet og har her rollen som intern evaluator.

Deltakerne er kjennetegnet ved å være nokså skoletrøtte, og mange vil foretrekke en manuell jobb. Vi spurte om de ikke fryktet at utviklingen – globaliseringen, overgangen til en økonomi basert på avanserte tjenesteytelser – vil vanskeliggjøre et stabilt arbeidsliv dersom de ikke tager utdanning. Men mange, som personen i sitatet som gjerne vil være skogsarbeider, var likevel optimister.

Denne optimismen er i kontrast til den rådende problemforståelsen i samfunnet. En dansk undersøkelse framskriver utviklingen de neste ti årene innen ulike sektorer. Man forutsier at nedgangen i etterspørselen av ufaglærte arbeidere vil skje dobbelt så fort som nedgangen i tilbudet av denne gruppen arbeidstakere.

På EU-plan er problemstillingen høyt på den politiske dagsorden – en er ikke bare bekymret for nedgangen i ufaglærte jobber, men også for at selv de ufaglærte jobbene i stigende grad vil kreve nye uformelle kompetanser:

”Changes in labour demand have increased the disadvantage of low qualified young people. Knowledge and service-based economies still create jobs not requiring a high formal qualification, but they demand more varied skills and competences than needed in the past.” (European Commission 2007:5)

Også innen forsknings- og, ikke minst, evaluerings- og utredningsfeltet, er problemstillingen i høy grad tatt for gitt. Betegnelsen NEET (som står for Not in employment, education or training) blir i stigende utstrekning anvendt som problemkategori, til tross for at enkelte har stillet seg kritiske til denne kategoriens anvendelsesmuligheter innen forskning (se Furlong 2006).

Viktig som den er, reiser denne problemforståelsen likevel også en rekke spørsmål: Er det den samme problemstillingen som gjør seg gjeldende i hele EU(27)/EØS-området, og dermed den samme medisinen som er relevant? Hva gjør vi med den gruppen som vitterlig verken kan eller vil gjennomføre en teoretisk utdanning, samtidig som de er fulle av mange andre ressurser? Er det bare de unge som skal omstilles til det postindustrielle arbeidslivet, eller kan en på nasjonalt og europeisk nivå ta strukturelle grep som gjør det mulig å få et stabilt arbeidsliv som for eksempel svensk skogsarbeider i det 21. århundret?

Babel

Ivan Harsløf, førsteamanuensis. Luxembourg 30. oktober 2008

Jean Monnet bygget i Luxembourg er et svært kompleks som bl.a. huser noen av EU-kommisjonens filialer. I Møterom 3, Plateau de Kirchberg, har simultantolkene innfunnet seg i glassburene langs veggene, klare til å håndtere et utall europeiske språkkombinasjoner. Representanter fra europeiske fagforbund innen helse- og sosialfeltet er samlet i regi av sammenslutningen EPSU (European Federation of Public Service Unions). Jeg er invitert til å holde innlegg. Lerretet der min presentasjon er prosjektert er i den motsatte ende av lokalet enn der jeg er plassert, så møtedeltakerne kan altså ikke se meg og min presentasjon samtidig.

I denne settingen skal jeg holde innlegg om kommunikasjonsvansker på tvers av språk- og kulturgrenser innen det sosialpolitiske feltet.

EPSU har som mål å prege debatten i EU rundt deres interesseområder: arbeidsvilkår i den offentlige sektor og mer generelt, utviklingen av den europeiske modellen. Men først må de bli enige seg i mellom om prioriteringer og strategier. Dette er vanskelig ettersom representantene kommer fra helt ulike samfunn, med ulike normer, verdier og nasjonale tradisjoner. Derfor har de også ulike begreper og terminologi. De trenger et felles språk.

Hva ligger i begrepet ”sosialpolitikk” og hva er egentlig ”sosiale tjenester”? Sosialpolitikk har i EU-sammenhenger tradisjonelt hatt et bredere nedslagsfelt enn vi er vant til i de nordiske landene, og har vært forbundet med alt fra arbeidsliv, likestilling og regionalpolitikk. Det som vi i Norden forbinder med sosialpolitikk – trygdeordninger og sosiale tjenesteytelser – har spilt en mindre rolle. Først i løpet av de siste tiårene er EU for alvor kommet på banen her.

I de anglosaksiske landene har man sett på sosiale tjenester som intervensjoner som skal løse bestemte svake gruppers problemer, korrigere dem, bringe tingene tilbake til en normal-tilstand igjen. I Sør-Europa anses det å motta offentlige sosiale tjenester ofte som et tegn på at familien har sviktet. I Norden er der i høyere grad en forståelse av sosiale tjenester som knytter seg til anerkjente, universelle rettigheter som man har når man er i en gitt livsfase.

Ulike tradisjoner og begrepsforståelser knytter an til ulike velferdsmodeller. Likevel advarer jeg mot at slike modeller kan bli vel statiske. Det er tegn på endring. På enkle områder har EU påvirket land i Sør- og Øst-Europa til å nærme seg de nordiske og anglosaksiske modellene. Den pågående finanskrisen kan kanskje også endre tingenes tilstand. På tvers av det politiske spektrum tales om viktigheten av å innleire markedene i sterke samfunnsinstitusjoner.

Dette kan bli EPSUs sjanse for å komme på banen og prege den europeiske dagsorden (”a historical moment” sier jeg høytidlig og prøver å få øyenkontakt med publikum). En sterk sosial- og helsesektor kan bidra til å løse en rekke av de store utfordringene de europeiske landene står overfor. Det vil avlaste familiene (læs: kvinnene) for private omsorgsbyrder – og dermed frigjøre arbeidskapasitet. Et bedre offentlig tilbud på sosial- og helsefeltet, særlig innen barneomsorg, vil trolig også virke fremmende på fertiliteten, noe som er svært tiltrengt i et aldrende Europa. Tjenestene vil bidra til å løse og forebygge ulike sosiale problemer – og dermed motvirke sosial ekskludering. Endelig har jobbene i denne sektoren den heldige egenskap at de sprer seg jevnt – idet de jo må være der hvor folk bor, mens jobbene i privat sektor tenderer mot å konsentreres i vekst­regioner.

Jeg kommer også til EUs omdiskuterte, og i denne krets, nokså upopulære tjenestedirektiv – som jeg i et forsøk på å få stemningen opp, først kaller for Frankenstein-direktivet (det går vanligvis under den uoffisielle betegnelse Bolkestein-direktivet etter dets opphavsmann). Men poenget – tynt som det er – synes å gå litt tapt i oversettelsen..

Powerpoint-presentasjonen "Debating Social Policies in Europe"

Innlegget er også publisert i bloggen til forskning.no hvor GIV er gjesteblogger i høst/vinter.

Blendet av stjernene

Kjetil van der Wel, stipendiat

London, 6. oktober 2008

Som besøkende stipendiat i en energisk veileders vold hender det man uforberedt kastes inn i møter med ikoniske størrelser med umiddelbar effekt på taleorganene. Her er to scener fra de siste par ukene:

Scene 1: Ved arbeidsdagens slutt, etter et kort møte om den felles framtid.

Energisk veileder: Vel, storartet Kjetil, da håper jeg virkelig at ting faller på plass. Ikke nøl med å si i fra om du har noen problemer, så skal vi ta tak i det med det samme...

Svimmel stipendiat: Jeg er sikker på at det ikke blir noe problem, tusen takk, igjen...

Energisk veileder: ...og så skal jeg sende deg de referansene, har du fått it-konto og nøkkelkort ennå? Jeg har din e-post-adresse, ikke sant?

Svimmel stipendiat: Jo alt i orden, takk så mye. Jeg kan sende deg en e-post...

I det samme oversvømmes lokalet av mennesker fra det tilliggende møterommet, og et mildt kaos brer seg.

Energisk veileder: Hei, der er jo... Har du møtt Michael ennå? Ikke? Et øyeblikk... MICHAEL!!

Den vidt beundrede, aldrende, men ranke instituttlederen, leder av innflytelsesrike organer og med Dronningens gunst, entrer tablået med en oppmerksom, lett smilende mine.

Energisk veileder: Hei Michael, har du møtt Kjetil? Han er besøkende PhD-student fra Norge.

Sir Michael: Hello, nice to meet you.

Den svimle stipendiaten svimler ytterligere og tenker han nå har sjansen til å føre uformell faglig småprat med en akademisk storhet, og ikke bare bør, men må komme godt ut av det. Starten på en rekke elegante replikker raser gjennom hjernens språksenter i stipendiatens ettermiddagssløve hode, men én etter én sensureres de for manglende akademisk vidd av et overaktivt over-jeg. Etter et dagslangt sekund når en frase av minimumssosialitet fram til de numne utførende taleorganene, som med sviktende tonasjon utaler: ”Nice to meet YOU!”, fulgt av høyrearmens ureflektere håndtrykksrefleks.

Stillhet.

Den famøse instituttlederen snur og tar seg effektivt tilbake til sitt kontor der hans sammenleggbare sykkel venter utålmodig.

Energisk veileder: Der var du heldig, folk jobber her i årevis uten å ha hilst på ham!

***

Scene 2: Svimmel stipendiat sitter lent over sitt arbeidsbord som flyter over av tilskriblede tidsskriftsartikler idet Vennlig doktor kommer inn.

Vennlig doktor: Vår Alles Store Inspirator, professor David fra Imperial College er her med en invitasjon til deg. Han venter på Mels kontor.

Svimmel stipendiat haster etter Vennlig doktor nedover gangen. Ved kontoret til Energisk veileder stopper de opp, og Vennlig doktor melder Svimmel stipendiats ankomst. Professoren, med ryggen til døren, reiser seg brått i all sin velde, og snur seg med et bredt smil.

Stor professor: Kjetil! (med perfekt uttale!). Så hyggelig å møte deg. Jeg har den glede å få invitere deg til våre ukentlige faglig berikende møter, det første er i morgen.

Svimmel stipendiat, fast bestemt på denne gangen å ha tungen med seg, kaster seg ut i det, med et, denne gangen tilfredsstillende uttalt: ”Well, nice to meet you!”, før hjernen har rukket å prosessere informasjonen i den andres replikk. Men så, i det ukedager og hjemlig ansvarsfordeling (stipendiaten deler som moderne mann foreldrepermisjon med sin kone) trer klarere fram, tar dissonansen bablende makten over taleorganene.

Svimmel stipendiat: Ååååh... vel, dere skjønner, det kommer kanskje til å bli problematisk...foreldrepermisjon... min kones arbeidstid...

Stor professor snur på hælen og setter seg like raskt som han reiste seg, igjen med ryggen mot døren.

Energisk veileder (forekommende henvendt til Svimmel stipendiat):
...tirsdag er ikke en av dine dager, er det vel?

Svimmel stipendiat: Nei, det var fryktelig synd, men jeg kan sikkert høre med... ordne noe...

Stor professor: Yes, it’s a shame.

Svimmel stipendiat surmuler hele veien hjem der han reddes av sin kone som lempelig og med stor imøtekommenhet fra sin arbeidsgiver stokker om på arbeidslistene slik at tirsdager er ledige for deltakelse på Stor professors møter.

Wake up and smell the coffee

Kjetil van der Wel, stipendiat
London, 4. september 2008

Etter drøye to uker i et sommerferiesløvt kontorlandskap nede i administrasjonen kan jeg nå nyte komforten ved en fast arbeidsplass i fjerde etasje sammen med forskere fra Department of Epidemiology and Public Health. På min vei nedover gangen gjenkjennes ett og annet navn fra artikler jeg har lest, og innerst, rett bakenfor min kontorplass ligger Whitehall-administrasjonen som er i gang med runde ni av den kjente studien.

Kontoret deler jeg med to andre yngre forskere. En fransk kvinnelig statistiker som studerer ernæring, og en mannlig medisiner fra Ungarn, diabetesforsker. Vi har god plass og sitter fire etasjer over gateplan, akkurat høyt nok til å få solen gjennom persiennene på formiddagen. De tre skrivebordene ser ut som de har tjent vitenskapen i flere tiår allerede. Gulvene er teppebelagte, både her inne og ute i gangen. Kontorstolen min er knapt bedre enn den jeg akkurat byttet den ut med. Den sukker tungt under oppgaven å holde nok et forskerlegeme i tilnærmet ergonomisk arbeidsposisjon, og stikker festeskruene til rygglenet gjennom den flatslitte puta, som for å gjøre byrden så kortvarig som mulig.

Den middelaldrende dr. Jane Ferrie kommer med en halvfull termos kaffe ved elleve-tiden, slik hun pleier, akkurat nok til tre. - En hyggelig ting, tenker jeg, og passer på å legge noen superlativer til takksigelsen.

Senere kommer en mann feiende inn og adresserer ernæringsforskeren smilende på fransk, hvorpå hun svarer ham på italiensk. Noen fraser, uforståelige i mitt øre, og en lattervekkende avslutning der kroppsspråket avslørte at samtaleemnet ikke under noen omstendigheter kunne tolkes seriøst. Men etter at jeg, ved hjelp av vårt felles ny-latin, generøst er blitt inkludert i småpraten, stivner ansiktet til ernæringsforskeren brått foran pc-skjermen. Hun er tydelig oppbrakt og leser fort opp og ned det hun har foran seg.

De siste månedene har hun arbeidet med en søknad om forskningsmidler til et prosjekt som inkluderer samarbeidspartnere fra flere land, samt seniorer fra UCL. Fra pc-skjermen lyser nå kopien av søknaden som ble sendt. Navnet hennes er ikke lenger på lista. Hun mener prosjektlederen her ved UCL har tatt det ut med hensikt. Hun er forbanna, og med god grunn – om dette viser seg å ikke være en feil.

- Men ikke vær overrasket om det ikke er en feil, sier italieneren, mest henvendt til meg. Slike ting skjer her. Sjefene kan bare gjøre som de vil, ingen protesterer. En gang hadde jeg jobbet mer enn et halvt år med å samle inn ønsker og innspill og utforme et spørreskjema for et stort prosjekt. Da det skulle trykkes gikk prosjektlederen inn og endret hele greia etter eget forgodtbefinnende. Sjefene bestemmer. Det er slik på sånne steder som dette her. Høy konkurranse, folk sitter bare for seg selv og jobber. De er her bare for å bygge CV’ene sine, avslutter han med kynisk engasjement.

Ernæringsforskeren plukker en sigarett ut av tyvepakningen, sier med kullsvarte øyne at hun kommer til å levere sin avskjed på grunn av dette. – Jeg har en jobb hjemme som bare står og venter på meg!

Jeg sitter paff tilbake etter at de har gått. Den beinharde akademiske virkeligheten som nettopp åpnet seg foran skrivebordet mitt gjør at jeg nesten føler meg skamfull over den privilegerte situasjonen jeg selv mener befinne meg i, som gjest uten særlige forpliktelser eller forventninger rettet mot meg. Sammenlignet med tilstanden for andre yngre akademikere, slår det meg, er min tilværelse her beskyttet og uten tyngde, som luft – en liksomtilværelse.