Et rop i skogen

Ivan Harsløf, førsteamanuensis. Oslo, 21. november 2008.

De kommer inte att flytta skogsarbetet till Polen – jag menar... de svenska skogarna kan inte flyttas till Polen (deltaker i et prosjekt for unge som er droppet ut av skolen, Åmål, Sverige)

That will never be.
Who can impress the forest, bid the tree
Unfix his earth-bound root? Sweet bodements! good!
Rebellious dead, rise never till the wood
Of Birnam rise (Macbeth, Act IV, scene I)

Den unge svenske sitert øverste ble intervjuet av min kollega, Ira Malmberg-Heimonen og jeg som deltaker i et prosjekt for unge i Åmål. Prosjektet, med det internasjonale navnet JobCircuit, handler om å overbevise de unge om nødvendigheten av utdanning. Medisinen er en rekke korte og sammenhengende praksisplassforløp på ulike lokale virksomheter. Her er det meningen at de skal få oppleve hva som kreves i det moderne arbeidsliv. JobCircuit har vært implementert som forsøk i fem europeiske land, Norge, Sverige, Tsjekkia, Slovenia og Bulgaria. Finansieringen kommer fra EU-programmet, Leonardo-da-Vinci: Community Vocational Training Action Programme. Gruppe for inkluderende velferd er med som partner i konsortiet bak prosjektet og har her rollen som intern evaluator.

Deltakerne er kjennetegnet ved å være nokså skoletrøtte, og mange vil foretrekke en manuell jobb. Vi spurte om de ikke fryktet at utviklingen – globaliseringen, overgangen til en økonomi basert på avanserte tjenesteytelser – vil vanskeliggjøre et stabilt arbeidsliv dersom de ikke tager utdanning. Men mange, som personen i sitatet som gjerne vil være skogsarbeider, var likevel optimister.

Denne optimismen er i kontrast til den rådende problemforståelsen i samfunnet. En dansk undersøkelse framskriver utviklingen de neste ti årene innen ulike sektorer. Man forutsier at nedgangen i etterspørselen av ufaglærte arbeidere vil skje dobbelt så fort som nedgangen i tilbudet av denne gruppen arbeidstakere.

På EU-plan er problemstillingen høyt på den politiske dagsorden – en er ikke bare bekymret for nedgangen i ufaglærte jobber, men også for at selv de ufaglærte jobbene i stigende grad vil kreve nye uformelle kompetanser:

”Changes in labour demand have increased the disadvantage of low qualified young people. Knowledge and service-based economies still create jobs not requiring a high formal qualification, but they demand more varied skills and competences than needed in the past.” (European Commission 2007:5)

Også innen forsknings- og, ikke minst, evaluerings- og utredningsfeltet, er problemstillingen i høy grad tatt for gitt. Betegnelsen NEET (som står for Not in employment, education or training) blir i stigende utstrekning anvendt som problemkategori, til tross for at enkelte har stillet seg kritiske til denne kategoriens anvendelsesmuligheter innen forskning (se Furlong 2006).

Viktig som den er, reiser denne problemforståelsen likevel også en rekke spørsmål: Er det den samme problemstillingen som gjør seg gjeldende i hele EU(27)/EØS-området, og dermed den samme medisinen som er relevant? Hva gjør vi med den gruppen som vitterlig verken kan eller vil gjennomføre en teoretisk utdanning, samtidig som de er fulle av mange andre ressurser? Er det bare de unge som skal omstilles til det postindustrielle arbeidslivet, eller kan en på nasjonalt og europeisk nivå ta strukturelle grep som gjør det mulig å få et stabilt arbeidsliv som for eksempel svensk skogsarbeider i det 21. århundret?

Babel

Ivan Harsløf, førsteamanuensis. Luxembourg 30. oktober 2008

Jean Monnet bygget i Luxembourg er et svært kompleks som bl.a. huser noen av EU-kommisjonens filialer. I Møterom 3, Plateau de Kirchberg, har simultantolkene innfunnet seg i glassburene langs veggene, klare til å håndtere et utall europeiske språkkombinasjoner. Representanter fra europeiske fagforbund innen helse- og sosialfeltet er samlet i regi av sammenslutningen EPSU (European Federation of Public Service Unions). Jeg er invitert til å holde innlegg. Lerretet der min presentasjon er prosjektert er i den motsatte ende av lokalet enn der jeg er plassert, så møtedeltakerne kan altså ikke se meg og min presentasjon samtidig.

I denne settingen skal jeg holde innlegg om kommunikasjonsvansker på tvers av språk- og kulturgrenser innen det sosialpolitiske feltet.

EPSU har som mål å prege debatten i EU rundt deres interesseområder: arbeidsvilkår i den offentlige sektor og mer generelt, utviklingen av den europeiske modellen. Men først må de bli enige seg i mellom om prioriteringer og strategier. Dette er vanskelig ettersom representantene kommer fra helt ulike samfunn, med ulike normer, verdier og nasjonale tradisjoner. Derfor har de også ulike begreper og terminologi. De trenger et felles språk.

Hva ligger i begrepet ”sosialpolitikk” og hva er egentlig ”sosiale tjenester”? Sosialpolitikk har i EU-sammenhenger tradisjonelt hatt et bredere nedslagsfelt enn vi er vant til i de nordiske landene, og har vært forbundet med alt fra arbeidsliv, likestilling og regionalpolitikk. Det som vi i Norden forbinder med sosialpolitikk – trygdeordninger og sosiale tjenesteytelser – har spilt en mindre rolle. Først i løpet av de siste tiårene er EU for alvor kommet på banen her.

I de anglosaksiske landene har man sett på sosiale tjenester som intervensjoner som skal løse bestemte svake gruppers problemer, korrigere dem, bringe tingene tilbake til en normal-tilstand igjen. I Sør-Europa anses det å motta offentlige sosiale tjenester ofte som et tegn på at familien har sviktet. I Norden er der i høyere grad en forståelse av sosiale tjenester som knytter seg til anerkjente, universelle rettigheter som man har når man er i en gitt livsfase.

Ulike tradisjoner og begrepsforståelser knytter an til ulike velferdsmodeller. Likevel advarer jeg mot at slike modeller kan bli vel statiske. Det er tegn på endring. På enkle områder har EU påvirket land i Sør- og Øst-Europa til å nærme seg de nordiske og anglosaksiske modellene. Den pågående finanskrisen kan kanskje også endre tingenes tilstand. På tvers av det politiske spektrum tales om viktigheten av å innleire markedene i sterke samfunnsinstitusjoner.

Dette kan bli EPSUs sjanse for å komme på banen og prege den europeiske dagsorden (”a historical moment” sier jeg høytidlig og prøver å få øyenkontakt med publikum). En sterk sosial- og helsesektor kan bidra til å løse en rekke av de store utfordringene de europeiske landene står overfor. Det vil avlaste familiene (læs: kvinnene) for private omsorgsbyrder – og dermed frigjøre arbeidskapasitet. Et bedre offentlig tilbud på sosial- og helsefeltet, særlig innen barneomsorg, vil trolig også virke fremmende på fertiliteten, noe som er svært tiltrengt i et aldrende Europa. Tjenestene vil bidra til å løse og forebygge ulike sosiale problemer – og dermed motvirke sosial ekskludering. Endelig har jobbene i denne sektoren den heldige egenskap at de sprer seg jevnt – idet de jo må være der hvor folk bor, mens jobbene i privat sektor tenderer mot å konsentreres i vekst­regioner.

Jeg kommer også til EUs omdiskuterte, og i denne krets, nokså upopulære tjenestedirektiv – som jeg i et forsøk på å få stemningen opp, først kaller for Frankenstein-direktivet (det går vanligvis under den uoffisielle betegnelse Bolkestein-direktivet etter dets opphavsmann). Men poenget – tynt som det er – synes å gå litt tapt i oversettelsen..

Powerpoint-presentasjonen "Debating Social Policies in Europe"

Innlegget er også publisert i bloggen til forskning.no hvor GIV er gjesteblogger i høst/vinter.