Helseulikhetenes toksikologi

Kjetil van der Wel, stipendiat
London, 29. august 2008

I går publiserte Verdens helseorganisasjon rapporten ”Closing the gap in a generation” om helseulikheter mellom og innenfor land. Rapportens hovedbudskap er at årsakene til helseulikhetene er ”... a toxic combination of poor social policies and programmes, unfair economic arrangements, and bad politics”. Helseulikhetene mellom land er spesielt graverende, men har de samme årsakene som helseulikheter innenfor enkeltland; nemlig ulik fordeling av makt, inntekt, varer og tjenester som har umiddelbare effekter på folks liv. Kommisjonen bak rapporten mener målet om å ”lukke spriket” er oppnåelig, men vil kreve store endringer. Kunnskapen finnes, og når man ser på den radikale økningen i levealder de siste tretti år er det grunn til optimisme også på ulikhetsfeltet.

Det treårige arbeidet med rapporten har vært ledet av Sir Michael Marmot, professor her ved Department of Epidemiology and Public Health, UCL.

Rapporten ble lansert i England med stor oppmerksomhet fra media. BBC radio gjorde opptak på andre siden av skilleveggen i kontorlandskapet jeg midlertidig er plassert i og de fleste store avisene har skrevet om den. I radioprogrammet som fulgte uttrykte kommentatorer at rapporten var det viktigste som hadde skjedd for bekjempelsen av helseulikheter siden den såkalte Black-rapporten i 1980. Det ble sagt at gårsdagens rapport politisk sett stakk hull på byllen etter Thatcher-regjeringens nedhysjing av Black-rapporten, som var dårlige nyheter for regjeringen den gangen. Etter nesten tretti år i mørket (noe som på ingen måte er sant, men ganske medialt og fint) bringes nå den ubehagelige urettferdigheten fram i lyset, og fordrer handling fra regjeringen (som forøvrig støtter rapporten fullt ut, noe de har mottatt sårt tiltrengt ros for). Health secretary Alan Johnsen lover på vegne av regjeringen at arbeidet med å redusere ulikhetene igangsettes umiddelbart. Et første mål er å redusere de sosiale ulikhetene i spedbarnsdødelighet med 10% før 2010.

Det vil bli arrangert en internasjonal konferanse om rapporten ved UCL 26-28 november der politikkutformere og forskere vil diskutere rapporten.

Rapporten kan lastes ned fra WHOs hjemmesider.

Litt av BBCs dekning av rapporten kan lyttes til her og her.

English tea med professoren og hennes kolleger

Kjetil van der Wel, stipendiat

London, 18. august 2008

I fra mitt koksgrå ”The Office”-avlukke, sittende over innspurten til to bokkapitler som lyser oppmerksomhetskrevende fra pc-skjermen, hører jeg stemmer gjennom maskinsurret. To-tre dempede manns- og kvinnestemmer diskuterer det videre forløp i rekrutteringen av phd-studenter. En stemme skiller seg ut, energisk, kvikk og litt nasal. Jeg strekker hals og skotter over kontorskillene og får uforvarende blikk-kontakt med en kvinne i 60-årsalderen (den energiske stemmen). Hun smiler og vinker, og skyter inn et ”I talk to you later!” før diskusjonen fortsetter.

Samme ettermiddag drikker vi engelsk te. Professor Mel Bartley er en talestrøm. Bare unntaksvis slipper de to kollegene hennes til. Hun forteller om hvordan hun egentlig skulle blitt blomsterdekoratør (større ambisjoner sømmet seg ikke for en britisk pike på 60-tallet), men endte opp som forsker. Nå nyter hun å nærme seg pensjonsalder, og det å ikke trenge å tenke på publiseringspresset. Det har gitt henne tid til å bygge opp International Centre for Life Course Studies in Society and Health (ICLS). Hun ser for seg at det kan være noe å hente for meg her i form av samarbeid, men også at jeg muligens kan bidra med å forelese. Ellers er det muligheter med Whitehall II – dataene. Den ene kollegaen vil gjerne ha meg med i en kollokvie med David Blane på Imperial College (de trenger flere medlemmer så de slipper å legge fram ting hele tiden). Mel snakker om 1996-artikkelen om trender i sosial posisjon, yrkesdeltakelse og helse i Storbritannia (som er en kjerneartikkel i temaet for min phd-avhandling og stadig etterspurt for re-prints, kan Mel fortelle), kaster ut referanser til seinere artikler, og til framtidige artikler (samme kveld får jeg et utkast på e-post fra Mel med invitasjon til å bidra). Hun er hyggelig og inkluderende, og full av planer. Det skal arrangeres fest for senteret, og vi skal ha ukentlige møter om framdriften min og samarbeidet.

Jeg blir litt engstelig for om alt dette passer inn i MINE planer, og om jeg har tid til å henge med på mine 50% arbeidstid (vi deler foreldrepermisjonen for vår halvtårige sønn hjemme), men bestemmer meg for å ha en åpen holdning – dette lover godt! Men først forsvinner Mel fram til oktober. I mellomtiden har jeg nok å gjøre med å avslutte vårsemesteret og komme på plass her.

Det er nå det begynner

Kjetil van der Wel, stipendiat
London, 15. august 2008

På togstasjonen Raynes Park i Wimbledon, syd-vest i London, ankommer et nytt tog med retning for Waterloo omtrent hvert annet minutt. I løpet av de to minuttene rekker perrongen å fylles opp med arbeidskledde briter klare til å entre en av de ti vognene. Ved neste stasjon, Wimbledon, er trengselen merkbar. Togene har ikke kapasitet til å ta med alle som venter, og noen må vente nye to minutter på neste tog mens de rykker framover i de sirlige køene som danner seg der vognene sist åpnet dørene. De fleste lesende på en av gratisavisene som ivrige pushere stikker til deg utenfor stasjonen, (METRO, London Lite og dets like). Nyheten på radioen i øreproppen om at den vellykkede sykle-til-jobben-kampanje har redusert presset på kollektivtrafikken med 20 prosent er nesten ikke til å tro. Sammenlignet med den ikke akkurat knirkefrie rushtidsavviklingen hjemme på det norske østlandet er likevel effektiviteten i kollektivnettet av en annen verden.

Ut av togene som ankommer Waterloo velter hver morgen hundretusener av reisende ned på perrongen, vagger seg inn i ankomsthallen eller forsvinner ned i undergrunnen der banene frakter folk videre på Northern Line, Bakerloo Line, Jubilee Line eller Waterloo and City Line. Tett i tett, som hermetiske asparges, suser de avgårde i de avrundede tropevarme vognene inntil de enkeltvis under trengsel støtes ut, forhåpentlig på rett stasjon; svette, stivbente og slitne.

Det er min første dag på jobb etter ankomst. Utenlandsoppholdet kan nå virkelig starte etter tre dager på reise med treåringen i en Citroen Berlingo, fylt til bristepunktet av pappesker og demontert møblement, fulgt av en uke i intens nærkontakt med britisk servicenæring og varehandel for å stable på beina et hverdagsliv for familien på fem. Jeg går av undergrunnsbanen på Goodge street, opp de 136 trappetrinnene som kun er til bruk i nødstilfeller, ut i Tottenham Court Road og finner raskt fram til Torrington Place som markerer den sydlige grensen for Bloomsbury Campus, UCL.

Den mørkhudede sikkerhetsvakten gransker invitasjonsbrevet jeg stotrende forsøker å redegjøre for. ”Who are you meeting with”. Han tar noen telefoner. Professor Mel Bartley, som har vært min kontakt her, er ikke til stede, men omsider lykkes det ham å få kontakt med noen i administrasjonen som har kjennskap til mitt besøk.

Hitakshi, en mild og myndig asiatisk kvinne, henter meg inn i varmen og viser meg rundt. Hun forklarer at det er sommerferie og at ikke mange er på jobb. Hun har imidlertid fått e-post fra Mel som sier hun kan møte meg neste uke. Det er ikke klart hvor jeg skal plasseres. Vi snakker med Paul (som fleksibelt omplasserte meg på ”Affiliate researcher”-programmet da skoleavgiften for PhD-studenter på £ 17000 (!) ikke passet reisebudsjettet mitt, ”but don’t tell anyone in human resources!”) og med Richard. Men ingen vet. Jeg får tildelt en foreløpig plass i kontorlandskapet sammen med administrasjonen, svimlende nær døren til avdelingens berømte direktør, professor Sir Michael Marmot.

(Marmot er en av de av de virkelig store stjernene på helseulikhetshimmelen, som leder av den berømte Whitehall II-studien, og som en framskutt forsker innenfor utforskningen av psykososiale forklaringsmekanismer av sosiale ulikheter i helse. Han ble i 2000 adlet av Dronningen for sin innsats på feltet. Hans siste, og svært lesverdige bok er ”The status syndrome: How your social standing directly affects your health and life expectancy” ).

Under den søvndyssende disharmoniske summingen fra et monotont orkester av elektroniske apparater (luftforfriskningsanlegg, kopimaskin, pc-vifter) og periodisk surkling i vannkjøleren, sittende blant støvete kontorskiller på en halvgod stol i et miljø til forveksling likt det i tv-serien ”The Office”, starter jeg den reisendes trofaste venn: laptop’en, og tenker spent at det er nå det begynner.

Les her om Department of Epidemiology and public health.