Livet i praksis – hvordan kombinere familieliv og utenlandsopphold?

Kjetil van der Wel, stipendiat
London 6. januar 2009

I planleggingens opphøyde sfærer er verden enkel. Her er tilværelsen ordnet i isolerte seksjoner etter bestemte formål, holdt oppe av tidstabeller og lister. Sfærene har lydtette flortynne vegger der utenforverdenen skinner igjennom bare som diffuse farger og uklare konturer. Men på innsiden er alt glassklart og i hyperkontrast. ”Verden er enkel”, ”alt er mulig” synger det svakt i det oppfriskende luftdraget gjennom byggverket. Det er et godt sted å være. Her er du enslig majestet, kreativ konge.

Der oppe, i idéenes himmel, var Utenlandsoppholdet en vårflom. En langvarig overrisling av inspirasjon fulgt av en klorofylleksplosjon av produktivitet, kreativitet og fargespekket liv. Og i sentrum av det hele; den unge reisende, utforsker av fremmed land og erobrer av ny kunnskap, solitær og handlekraftig.

Reality bites
I den virkelige verden der ideale planer møter all verdens grums; motstand, uforutsettheter, prioriterte hensyn og kompromisser(!), er saken dessverre, eller muligens heldigvis, en annen.

Den idealiserte forestillingen av hvordan det er å være på et utenlandsopphold ble utfordret allerede fra dag én – av planleggingen! Som (relativt) ung mann med (fortrinnsvis) moderne familie- og kjønnsliberale holdninger, hverken vil eller kan man ikke reise fra sitt faderlige ansvar i månedsvis. Ei heller kan man belage seg på at ens kjæreste med glede trer inn i ”housewife”-rollen, om enn bare for ett år. Kjærester nå til dags har egne agendaer.

Det betyr pappaperm på halv tid fra to måneders alder for den yngste av våre tre sønner, og en betydelig knekk for ’solitude’ og handlekraft under utenlandsoppholdet her i London. I stedet; excel-ark med arbeidslister, skippertakskvelder og kalenderangst (hva er egentlig nytt med det da?).

Forskningsopphold og familie – en umulig kombinasjon?
Å delta i familiens liv på denne måten er selvfølgelig en flott mulighet, men ikke nødvendigvis forenelig med den innsatsen som kreves for å få maksimalt utbytte av et utenlandsopphold. I et intervju i bladet Forskning i 2005 advarer May-Len Skilbrei stipendiater om ikke å forvente for mye av oppholdet. Praktiske utfordringer knyttet til å flytte en familie, og en dårlig forberedt vertsinstitusjon, la en betydelig demper på hennes utbytte og progresjon i doktorgradsarbeidet.

Intervjuet avstedkom en debatt i bladet om realismen i å få noe ut av et opphold i utlandet med familien på lasset. Forskningssjef Sophie Fåssa stod for ett ytterpunkt i debatten med et krystallklart råd om å vente med utenlandsopphold om man har barn. Å ta med barn er umulig, hevder hun. Et utenlandsopphold krever full innsats og lange arbeidsdager, gjerne opp til 14-timersdager.

Andre argumenterer i mot dette. Tvert i mot får man mer ro når man befinner seg utenlands ved å være forskånet for ”tidstyver” som møter, e-post og foredragsvirksomhet, mener Jon Vatnaland og Guro Ødegård i fra sitt opphold ved Berkeley. Marianne E. Lien opplevde at å ha med familien (fem barn!) på feltarbeid ble en viktig døråpner til relasjoner med informantene sine under et opphold i Australia.

Kunstner eller kaospilot?
Skal man først realitetsorientere seg må man sammenligne, ikke bare med idealiserte forestillinger av utenlandsopphold og forskerliv, men også alternativet, nemlig ”business as usual”. Har man familie, så har man familie. Dette gjelder om man reiser eller blir hjemme.

Sophie Fåssas 14-timersdag er uttrykk for en slags akademisk kunstnermyte der man ofrer ”alt” for å forfølge sitt talent. Dette er hverken et realistisk eller ønskelig ideal for folk med familieforpliktelser. Skal en opprettholde ønsket om høy kvinnelig representasjon i akademiske stillinger må man finne måter å kombinere karriere og familie på, også for menn. Kunsten er dermed å forene ulike hensyn og interesser, ha god navigasjon og å planlegge (planlegging MÅ ikke undervurderes, var et refreng i nevnte debatt i bladet Forskning). Mer som kaospilot enn som monoman kunstner.

Sammenlignet med å ikke reise i det hele tatt, eller alene for en vesentlig kortere periode, er det ingen tvil om at oppholdet her i London er utbytterikt både faglig og familiært. Nå deltar hele familien i utforskningen av fremmed land, hver på sitt felt. Dette gir arbeidsro og emosjonell sikring for hele prosjektet.

Byråkratisk villnis: empirien slår tilbake
Som norsk stipendiat i utlandet innenfor velferdsforskningen er det lett å forledes til å tro at den bejublede skandinaviske velferdsmodellen er noe i nærheten av perfekt. Rause og familievennlige universelle ytelser har sikret en komparativt sett svært høy yrkesdeltakelse i Norge, særlig blant kvinner. Dette gir mer likestilte kjønnsroller i familien og i arbeidslivet samtidig med relativt god fruktbarhet i befolkningen. Her er de skandinaviske landene foregangsland.

Når man reiser ut av landet er imidlertid disse rettighetene åpenbart ikke lenger like selvfølgelige, om man ikke passer på. Både Skilbrei og Vatnaland/Ødegård betoner at uoversiktlige regler blant annet til rettigheter i Folketrygden representerer en utholdenhetsprøve for reisende forskere med forsørgeransvar. Dette tar mye tid og energi som kunne vært brukt på andre ting. I vårt tilfelle er det min ektefelles halve stilling i en britisk jobb som har skapt hodebry for saksbehandlerne, med det resultat at vi har vært uten barnetrygd for våre tre barn siden august. Etter mer enn et halvt år saksbehandling er det ennå langt fram til et endelig vedtak. Noe motvillig kan jeg likevel konstantere at denne erfaringen muligens også kan noteres som en relevant faglig erfaring.

Vatnaland/Ødegård etterlyser en samling av nødvendig informasjon for eksempel hos Forskningsrådet om viktige ting å huske på i planleggingen. Dette er en god idé, som så vidt jeg vet ikke er fulgt opp siden 2005. Et mer ambisiøst forslag ville være at man faktisk kan få konsulenthjelp av eksperter på rettigheter under utenlandsopphold, slik mange norske utplasserte fra oljeindustri og finansnæring her i London nyter godt av.

Familie? Reis, men reis lenge!
Strekker man utenlandsoppholdet utover en lengre periode kan en oppnå andre gevinster enn ved et kortvarig soloprosjekt. Selv deltar jeg blant annet i ukentlige seminarer ved International Centre for Lifecourse Studies in Society and Health (ICLS) gjennom hele studieåret der seniorforskere og PhD-studenter legger fram forskning og metodeproblemer. I tillegg har man god tid på å bli kjent med folk, utvikle samarbeidsprosjekt og formidle kontakt med fagmiljøet hjemme.

Livet i praksis handler om å kombinere og å gjøre kompromisser. Familiens liv er derfor til enhver tid summen av en rekke mål, hensikter og hensyn, framkommet gjennom kursjusteringer, tilpasninger, forhandlinger og prioriteringer. Slik må det være, ihvertfall hos oss. Barn og utenlandsopphold kan kombineres, selv med delvis permisjon – dog ikke helt uten hodebry og frustrasjon, må det innrømmes. Men sånn er livet.

Slik kan man, som Marianne E. Lien uttrykker det (riktignok om kvinner), være ”representant for en akademisk kultur der likestillingen er kommet uvanlig langt. Vi bør være stolte av at vi i Norge representerer en «spydspiss» på dette området. La oss fortsette å prøve ut nye måter å ha karrierer på. Og vis toleranse for at vi nettopp eksperimenterer, prøver og feiler, på vegne av forskere som kommer etter oss”.

Når forskningsfeltet er "uttømt"?

Ivan Harsløf. Førsteamanuensis. Oslo, 22.12. 2008.

"Det er viktig å hele tiden å vurdere om ikke et forskningsfelt er 'godt nok' utforsket som vitenskapelig fenomen. En slik erkjennelse vil rimeligvis aldri komme fra forskerne selv. Et programstyre, med ansvar for å drive fram ny kvalitativt god og politikkrelevant forskning, bør tilta seg den rolle det er å også peke på forskning hvis potensialer er uttømt. En mulig kandidat kunne være den forskningen som går ut på å forklare årsaker til sosial marginalisering og fattigdom." (Program for velferdsforskning: Sluttrapport for perioden 2004-2008, s. 25-26; min framheving)

I sluttrapporten til det avgående programstyre for Forskningsrådets Velferdsprogram sies det like ut: Vi vet hva vi trenger å vite, potensialet for forskning på sosial marginalisering og fattigdom er uttømt. Styret foreslår derfor å vri ressursene fra forskning over på dokumentasjon og overvåkning av feltet.

Umiddelbart er dette jo positivt - og må vel ses som en cadeau til forskerne innen feltet. For meg som relativt nylig har entret det henledes tankene likevel til hovedpersonen i Erlend Loes roman "L" sine frustrasjoner over å vokse opp i en tid der alt er oppdaget og utforsket til bunns. Det finnes ikke lengre hvite pletter på kartet.

Har marginaliserings- og fattigdomsforskerne forsket seg selv ut av markedet? Er det her tale om grov overforskning? Bør vi framover innføre kvoter på forskningsfunn innen dette feltet, for eksempel et visst antall årlige funn per forsker?

Fra et mer alvorlig perspektiv kan man stille en rekke spørsmål ved programstyrets tilnærming. Begreper som sosial marginalisering og fattigdom er omdiskuterte i offentligheten og i forskningsfeltet. I konvensjonell forstand brukes for eksempel "sosial marginalisering" om personer som står på kanten til sentrale samfunnsarenaer. Personer som er langtidsarbeidsløse karakteriseres som marginaliserte i forhold til arbeidsmarkedet. Radikale forskere har utfordret denne terminologien. De hevder at det er kvaliteten av det arbeid folk har - eller ikke har - som er avgjørende. Folk som står i jobb kan etter deres mening være vel så marginaliserte, dersom jobbene er dårlig lønnet, forbundet med helserisiko, ikke svarer til deres kvalifikasjoner, er vanskelig å forene med familieliv osv. Det framgår ikke av programstyrets rapport om det er den konvensjonelle eller mer radikale definisjonen som de legger til grunn, men man kan anta at det er førstnevnte.

Hvis programstyret med "årsaker" til marginalisering og fattigdom mener statistiske indikatorer som klassebakgrunn, kjønn, etnisitet, familiestatus og helse, kan det selvsagt være et poeng. Vi har per i dag noenlunde oversikt over disse sammenhengene (som i grunnen er nok så intuitive). Problemet er at det bak slike sammenhenger kan avdekkes en rekke nye paradokser. Blant gruppene som topper fattigdomsstatistikken i Norge finner vi for eksempel enslige, særlig unge som nylig er flyttet hjemmefra og enslige forsørgere. Samtidig kan vi på makroplan til en viss grad relatere unges tidlige etablering i egne husholdninger og det økte antall enslige med velstandsutviklingen. Det kan synes som om velstandsutviklingen skaper nye risikogrupper.

Dette peker på at samfunnet er dynamisk. Den igangværende resesjon kan meget vel skape nye "årsaker" til sosial marginalisering og fattigdom, når ledigheten setter inn for fullt og "luksusfellene" begynner å klappe sammen. Selv de som hevder at den norske fattigdommen i 2008 er "ferdig utforsket" vil måtte ta høyde for at den vil endre seg i tiden som kommer. Utviklingen den siste tiden tyder på at omfanget av og årsakene til sosial marginalisering og fattigdom - og sammensetningen av gruppen av marginaliserte og fattige kan endre seg dramatisk over kort tid.

Dermed er det nok framdeles behov for et langsiktig forskningsberedskap innen marginalisering og fattigdomsfeltet der kan utforske endringer i dynamikk, forløp, arv og oppvekstfaktorer og kritiske overgangsmekanismer (skole-arbeid, familieoppløsning osv.).