Blendet av stjernene

Kjetil van der Wel, stipendiat

London, 6. oktober 2008

Som besøkende stipendiat i en energisk veileders vold hender det man uforberedt kastes inn i møter med ikoniske størrelser med umiddelbar effekt på taleorganene. Her er to scener fra de siste par ukene:

Scene 1: Ved arbeidsdagens slutt, etter et kort møte om den felles framtid.

Energisk veileder: Vel, storartet Kjetil, da håper jeg virkelig at ting faller på plass. Ikke nøl med å si i fra om du har noen problemer, så skal vi ta tak i det med det samme...

Svimmel stipendiat: Jeg er sikker på at det ikke blir noe problem, tusen takk, igjen...

Energisk veileder: ...og så skal jeg sende deg de referansene, har du fått it-konto og nøkkelkort ennå? Jeg har din e-post-adresse, ikke sant?

Svimmel stipendiat: Jo alt i orden, takk så mye. Jeg kan sende deg en e-post...

I det samme oversvømmes lokalet av mennesker fra det tilliggende møterommet, og et mildt kaos brer seg.

Energisk veileder: Hei, der er jo... Har du møtt Michael ennå? Ikke? Et øyeblikk... MICHAEL!!

Den vidt beundrede, aldrende, men ranke instituttlederen, leder av innflytelsesrike organer og med Dronningens gunst, entrer tablået med en oppmerksom, lett smilende mine.

Energisk veileder: Hei Michael, har du møtt Kjetil? Han er besøkende PhD-student fra Norge.

Sir Michael: Hello, nice to meet you.

Den svimle stipendiaten svimler ytterligere og tenker han nå har sjansen til å føre uformell faglig småprat med en akademisk storhet, og ikke bare bør, men må komme godt ut av det. Starten på en rekke elegante replikker raser gjennom hjernens språksenter i stipendiatens ettermiddagssløve hode, men én etter én sensureres de for manglende akademisk vidd av et overaktivt over-jeg. Etter et dagslangt sekund når en frase av minimumssosialitet fram til de numne utførende taleorganene, som med sviktende tonasjon utaler: ”Nice to meet YOU!”, fulgt av høyrearmens ureflektere håndtrykksrefleks.

Stillhet.

Den famøse instituttlederen snur og tar seg effektivt tilbake til sitt kontor der hans sammenleggbare sykkel venter utålmodig.

Energisk veileder: Der var du heldig, folk jobber her i årevis uten å ha hilst på ham!

***

Scene 2: Svimmel stipendiat sitter lent over sitt arbeidsbord som flyter over av tilskriblede tidsskriftsartikler idet Vennlig doktor kommer inn.

Vennlig doktor: Vår Alles Store Inspirator, professor David fra Imperial College er her med en invitasjon til deg. Han venter på Mels kontor.

Svimmel stipendiat haster etter Vennlig doktor nedover gangen. Ved kontoret til Energisk veileder stopper de opp, og Vennlig doktor melder Svimmel stipendiats ankomst. Professoren, med ryggen til døren, reiser seg brått i all sin velde, og snur seg med et bredt smil.

Stor professor: Kjetil! (med perfekt uttale!). Så hyggelig å møte deg. Jeg har den glede å få invitere deg til våre ukentlige faglig berikende møter, det første er i morgen.

Svimmel stipendiat, fast bestemt på denne gangen å ha tungen med seg, kaster seg ut i det, med et, denne gangen tilfredsstillende uttalt: ”Well, nice to meet you!”, før hjernen har rukket å prosessere informasjonen i den andres replikk. Men så, i det ukedager og hjemlig ansvarsfordeling (stipendiaten deler som moderne mann foreldrepermisjon med sin kone) trer klarere fram, tar dissonansen bablende makten over taleorganene.

Svimmel stipendiat: Ååååh... vel, dere skjønner, det kommer kanskje til å bli problematisk...foreldrepermisjon... min kones arbeidstid...

Stor professor snur på hælen og setter seg like raskt som han reiste seg, igjen med ryggen mot døren.

Energisk veileder (forekommende henvendt til Svimmel stipendiat):
...tirsdag er ikke en av dine dager, er det vel?

Svimmel stipendiat: Nei, det var fryktelig synd, men jeg kan sikkert høre med... ordne noe...

Stor professor: Yes, it’s a shame.

Svimmel stipendiat surmuler hele veien hjem der han reddes av sin kone som lempelig og med stor imøtekommenhet fra sin arbeidsgiver stokker om på arbeidslistene slik at tirsdager er ledige for deltakelse på Stor professors møter.

Wake up and smell the coffee

Kjetil van der Wel, stipendiat
London, 4. september 2008

Etter drøye to uker i et sommerferiesløvt kontorlandskap nede i administrasjonen kan jeg nå nyte komforten ved en fast arbeidsplass i fjerde etasje sammen med forskere fra Department of Epidemiology and Public Health. På min vei nedover gangen gjenkjennes ett og annet navn fra artikler jeg har lest, og innerst, rett bakenfor min kontorplass ligger Whitehall-administrasjonen som er i gang med runde ni av den kjente studien.

Kontoret deler jeg med to andre yngre forskere. En fransk kvinnelig statistiker som studerer ernæring, og en mannlig medisiner fra Ungarn, diabetesforsker. Vi har god plass og sitter fire etasjer over gateplan, akkurat høyt nok til å få solen gjennom persiennene på formiddagen. De tre skrivebordene ser ut som de har tjent vitenskapen i flere tiår allerede. Gulvene er teppebelagte, både her inne og ute i gangen. Kontorstolen min er knapt bedre enn den jeg akkurat byttet den ut med. Den sukker tungt under oppgaven å holde nok et forskerlegeme i tilnærmet ergonomisk arbeidsposisjon, og stikker festeskruene til rygglenet gjennom den flatslitte puta, som for å gjøre byrden så kortvarig som mulig.

Den middelaldrende dr. Jane Ferrie kommer med en halvfull termos kaffe ved elleve-tiden, slik hun pleier, akkurat nok til tre. - En hyggelig ting, tenker jeg, og passer på å legge noen superlativer til takksigelsen.

Senere kommer en mann feiende inn og adresserer ernæringsforskeren smilende på fransk, hvorpå hun svarer ham på italiensk. Noen fraser, uforståelige i mitt øre, og en lattervekkende avslutning der kroppsspråket avslørte at samtaleemnet ikke under noen omstendigheter kunne tolkes seriøst. Men etter at jeg, ved hjelp av vårt felles ny-latin, generøst er blitt inkludert i småpraten, stivner ansiktet til ernæringsforskeren brått foran pc-skjermen. Hun er tydelig oppbrakt og leser fort opp og ned det hun har foran seg.

De siste månedene har hun arbeidet med en søknad om forskningsmidler til et prosjekt som inkluderer samarbeidspartnere fra flere land, samt seniorer fra UCL. Fra pc-skjermen lyser nå kopien av søknaden som ble sendt. Navnet hennes er ikke lenger på lista. Hun mener prosjektlederen her ved UCL har tatt det ut med hensikt. Hun er forbanna, og med god grunn – om dette viser seg å ikke være en feil.

- Men ikke vær overrasket om det ikke er en feil, sier italieneren, mest henvendt til meg. Slike ting skjer her. Sjefene kan bare gjøre som de vil, ingen protesterer. En gang hadde jeg jobbet mer enn et halvt år med å samle inn ønsker og innspill og utforme et spørreskjema for et stort prosjekt. Da det skulle trykkes gikk prosjektlederen inn og endret hele greia etter eget forgodtbefinnende. Sjefene bestemmer. Det er slik på sånne steder som dette her. Høy konkurranse, folk sitter bare for seg selv og jobber. De er her bare for å bygge CV’ene sine, avslutter han med kynisk engasjement.

Ernæringsforskeren plukker en sigarett ut av tyvepakningen, sier med kullsvarte øyne at hun kommer til å levere sin avskjed på grunn av dette. – Jeg har en jobb hjemme som bare står og venter på meg!

Jeg sitter paff tilbake etter at de har gått. Den beinharde akademiske virkeligheten som nettopp åpnet seg foran skrivebordet mitt gjør at jeg nesten føler meg skamfull over den privilegerte situasjonen jeg selv mener befinne meg i, som gjest uten særlige forpliktelser eller forventninger rettet mot meg. Sammenlignet med tilstanden for andre yngre akademikere, slår det meg, er min tilværelse her beskyttet og uten tyngde, som luft – en liksomtilværelse.