Kjetil van der Wel, stipendiat
London, 4. september 2008
Etter drøye to uker i et sommerferiesløvt kontorlandskap nede i administrasjonen kan jeg nå nyte komforten ved en fast arbeidsplass i fjerde etasje sammen med forskere fra Department of Epidemiology and Public Health. På min vei nedover gangen gjenkjennes ett og annet navn fra artikler jeg har lest, og innerst, rett bakenfor min kontorplass ligger Whitehall-administrasjonen som er i gang med runde ni av den kjente studien.
Kontoret deler jeg med to andre yngre forskere. En fransk kvinnelig statistiker som studerer ernæring, og en mannlig medisiner fra Ungarn, diabetesforsker. Vi har god plass og sitter fire etasjer over gateplan, akkurat høyt nok til å få solen gjennom persiennene på formiddagen. De tre skrivebordene ser ut som de har tjent vitenskapen i flere tiår allerede. Gulvene er teppebelagte, både her inne og ute i gangen. Kontorstolen min er knapt bedre enn den jeg akkurat byttet den ut med. Den sukker tungt under oppgaven å holde nok et forskerlegeme i tilnærmet ergonomisk arbeidsposisjon, og stikker festeskruene til rygglenet gjennom den flatslitte puta, som for å gjøre byrden så kortvarig som mulig.
Den middelaldrende dr. Jane Ferrie kommer med en halvfull termos kaffe ved elleve-tiden, slik hun pleier, akkurat nok til tre. - En hyggelig ting, tenker jeg, og passer på å legge noen superlativer til takksigelsen.
Senere kommer en mann feiende inn og adresserer ernæringsforskeren smilende på fransk, hvorpå hun svarer ham på italiensk. Noen fraser, uforståelige i mitt øre, og en lattervekkende avslutning der kroppsspråket avslørte at samtaleemnet ikke under noen omstendigheter kunne tolkes seriøst. Men etter at jeg, ved hjelp av vårt felles ny-latin, generøst er blitt inkludert i småpraten, stivner ansiktet til ernæringsforskeren brått foran pc-skjermen. Hun er tydelig oppbrakt og leser fort opp og ned det hun har foran seg.
De siste månedene har hun arbeidet med en søknad om forskningsmidler til et prosjekt som inkluderer samarbeidspartnere fra flere land, samt seniorer fra UCL. Fra pc-skjermen lyser nå kopien av søknaden som ble sendt. Navnet hennes er ikke lenger på lista. Hun mener prosjektlederen her ved UCL har tatt det ut med hensikt. Hun er forbanna, og med god grunn – om dette viser seg å ikke være en feil.
- Men ikke vær overrasket om det ikke er en feil, sier italieneren, mest henvendt til meg. Slike ting skjer her. Sjefene kan bare gjøre som de vil, ingen protesterer. En gang hadde jeg jobbet mer enn et halvt år med å samle inn ønsker og innspill og utforme et spørreskjema for et stort prosjekt. Da det skulle trykkes gikk prosjektlederen inn og endret hele greia etter eget forgodtbefinnende. Sjefene bestemmer. Det er slik på sånne steder som dette her. Høy konkurranse, folk sitter bare for seg selv og jobber. De er her bare for å bygge CV’ene sine, avslutter han med kynisk engasjement.
Ernæringsforskeren plukker en sigarett ut av tyvepakningen, sier med kullsvarte øyne at hun kommer til å levere sin avskjed på grunn av dette. – Jeg har en jobb hjemme som bare står og venter på meg!
Jeg sitter paff tilbake etter at de har gått. Den beinharde akademiske virkeligheten som nettopp åpnet seg foran skrivebordet mitt gjør at jeg nesten føler meg skamfull over den privilegerte situasjonen jeg selv mener befinne meg i, som gjest uten særlige forpliktelser eller forventninger rettet mot meg. Sammenlignet med tilstanden for andre yngre akademikere, slår det meg, er min tilværelse her beskyttet og uten tyngde, som luft – en liksomtilværelse.
London, 4. september 2008
Etter drøye to uker i et sommerferiesløvt kontorlandskap nede i administrasjonen kan jeg nå nyte komforten ved en fast arbeidsplass i fjerde etasje sammen med forskere fra Department of Epidemiology and Public Health. På min vei nedover gangen gjenkjennes ett og annet navn fra artikler jeg har lest, og innerst, rett bakenfor min kontorplass ligger Whitehall-administrasjonen som er i gang med runde ni av den kjente studien.
Kontoret deler jeg med to andre yngre forskere. En fransk kvinnelig statistiker som studerer ernæring, og en mannlig medisiner fra Ungarn, diabetesforsker. Vi har god plass og sitter fire etasjer over gateplan, akkurat høyt nok til å få solen gjennom persiennene på formiddagen. De tre skrivebordene ser ut som de har tjent vitenskapen i flere tiår allerede. Gulvene er teppebelagte, både her inne og ute i gangen. Kontorstolen min er knapt bedre enn den jeg akkurat byttet den ut med. Den sukker tungt under oppgaven å holde nok et forskerlegeme i tilnærmet ergonomisk arbeidsposisjon, og stikker festeskruene til rygglenet gjennom den flatslitte puta, som for å gjøre byrden så kortvarig som mulig.
Den middelaldrende dr. Jane Ferrie kommer med en halvfull termos kaffe ved elleve-tiden, slik hun pleier, akkurat nok til tre. - En hyggelig ting, tenker jeg, og passer på å legge noen superlativer til takksigelsen.
Senere kommer en mann feiende inn og adresserer ernæringsforskeren smilende på fransk, hvorpå hun svarer ham på italiensk. Noen fraser, uforståelige i mitt øre, og en lattervekkende avslutning der kroppsspråket avslørte at samtaleemnet ikke under noen omstendigheter kunne tolkes seriøst. Men etter at jeg, ved hjelp av vårt felles ny-latin, generøst er blitt inkludert i småpraten, stivner ansiktet til ernæringsforskeren brått foran pc-skjermen. Hun er tydelig oppbrakt og leser fort opp og ned det hun har foran seg.
De siste månedene har hun arbeidet med en søknad om forskningsmidler til et prosjekt som inkluderer samarbeidspartnere fra flere land, samt seniorer fra UCL. Fra pc-skjermen lyser nå kopien av søknaden som ble sendt. Navnet hennes er ikke lenger på lista. Hun mener prosjektlederen her ved UCL har tatt det ut med hensikt. Hun er forbanna, og med god grunn – om dette viser seg å ikke være en feil.
- Men ikke vær overrasket om det ikke er en feil, sier italieneren, mest henvendt til meg. Slike ting skjer her. Sjefene kan bare gjøre som de vil, ingen protesterer. En gang hadde jeg jobbet mer enn et halvt år med å samle inn ønsker og innspill og utforme et spørreskjema for et stort prosjekt. Da det skulle trykkes gikk prosjektlederen inn og endret hele greia etter eget forgodtbefinnende. Sjefene bestemmer. Det er slik på sånne steder som dette her. Høy konkurranse, folk sitter bare for seg selv og jobber. De er her bare for å bygge CV’ene sine, avslutter han med kynisk engasjement.
Ernæringsforskeren plukker en sigarett ut av tyvepakningen, sier med kullsvarte øyne at hun kommer til å levere sin avskjed på grunn av dette. – Jeg har en jobb hjemme som bare står og venter på meg!
Jeg sitter paff tilbake etter at de har gått. Den beinharde akademiske virkeligheten som nettopp åpnet seg foran skrivebordet mitt gjør at jeg nesten føler meg skamfull over den privilegerte situasjonen jeg selv mener befinne meg i, som gjest uten særlige forpliktelser eller forventninger rettet mot meg. Sammenlignet med tilstanden for andre yngre akademikere, slår det meg, er min tilværelse her beskyttet og uten tyngde, som luft – en liksomtilværelse.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar