Kjetil van der Wel, stipendiatDet har vært konvensjonell visdom at økonomiske nedgangstider har en negativ virkning på mangt, også på befolkningens helse. Vitsetegningenes børsmeglere som hopper ut fra takene på Wall Street under krakket i 1929, fortellinger om ”de harde trettiåra”, og åttitallets fokus på arbeidsledighetens problemer har befestet dette bildet.
Kriser er godt forskningsstoff - av mange av de samme grunnene som gjør dem til gode avishistorier. De har nyhetens sensasjon, og framstilles som årsaker til usikre framtidsutsikter som potensielt rammer ”oss alle” og truer samfunnets grunnstrukturer. Og enda bedre; de er globale og rokker ved hele verdenssamfunnet! Forskningsartikler og -søknader som viser til krisen gis umiddelbart samfunnsrelevans og vitalitet gjennom krisens presserende og altomgripende karakter. Det er rett og slett stimulerende.
I all denne forfriskende elendigheten blir det derfor provoserende når noen frekt påstår at nedgangstider er gunstig for den samlede folkehelsen. Nettopp det er det professor
Christopher Rhum fra University of North Carolina Greensboro gjør i en serie artikler med titler som; ”
Good times make you sick” og “
Are recessions good for your health?” Artiklene er ikke nye, men er blitt løftet fram av tidens ånd og jakten på forutsigelser om hva vi har i vente.
Nylig var professor Ruhm hovedtaler under Forskningsrådskonferansen ”
Arbeid og helse i krisetider”, arrangert av sykefraværsprogrammet. Studier av Ruhm og andre (for en oversikt, se
denne artikkelen) viser kort sagt at gjennomsnittlig uhelse i befolkningen varierer
medsyklisk med konjunktursvingningene. Når økonomien går godt og velstanden øker, stiger også dødelighetsratene. I trangere tider er det motsatt. Det samme mønsteret gjenfinnes for sykehusinnleggelser og selvrapporterte diagnoser. Et viktig unntak er at indikatorer på psykisk helse og selvmordratene stort sett varierer
motsyklisk; den psykiske helse ser ut til å forverres i nedgangstider. Helsen vår er altså etter alt å dømme bedre nedgangstider, selv om vi har det verre.
En antar at når pilene peker oppover i økonomien øker aktiviteten i samfunnet. Ulykkesfrekvente bransjer som transport og byggenæring vokser, den samlede biltrafikken – både privat- og næringstrafikk – tiltar, og arbeidspresset i voksende bransjer blir sterkere. Samtidig øker konsumet av alkohol og tobakk, og folk har mindre tid til fysisk aktivitet og nære relasjoner. Summen av alt dette blir synlig i dødelighetsstatistikken.
Interessant nok er sammenhengene særlig tydelige i aldersgrupper som ikke er i yrkesaktiv alder. Hva som er årsaken til dette er ikke klart. Økningen i trafikkulykker kan være noe av forklaringen på at sammenhengen også gjelder for grupper utenfor arbeidsmarkedet. Noen spekulerer også på om det er fordi vi bruker mindre tid på samvær med våre syke og gamle i travle oppgangstider. Andre spør seg om det kan skyldes at ulikhetene i samfunnet blir større i oppgangstider, i tråd med Richard G. Wilkinsons hypotese om at større ulikhet påvirker folkehelsen negativt.
Likevel må vi klare å tenke to tanker på én gang. Nedgangstider har kanskje en totalt sett gunstig effekt på folkehelsen, men samtidig viser forskningen at helsen til
dem som mister jobbene sine blir verre. Mari Rege viste dette i sitt foredrag ved den nevnte konferansen med funn i fra en registerbasert studie av ansatte som har vært berørt av nedleggelser på arbeidsplassen sin mellom 1995 og 2000. Sannsynligheten for å bli ufør var 24 prosent høyere for ansatte som opplevde dette. Oppsiktsvekkende var det også at dødeligheten blant dem som mistet jobben var 14 prosent høyere enn for dem som ikke gjorde det.
Funnene til Ruhm og andre må derfor ikke få overskygge de negative konsekvensene for dem som rammes hardest av nedgangstidene. Kanskje er dette noe av grunnen til at mange finner Ruhms funn så provoserende?
Les mer her:
Steinar Westin i
Tidskrift for Den norske legeforeningMari Rege i
Aftenposten
Kjetil van der Wel, stipendiat
