Hvor stor andel av sosialhjelpsmottakerne vil være i stand til å nyttiggjøre seg av kvalifiseringsprogrammet?

Sille Ohrem Naper, doktorgradsstipendiat Oslo, 4.12.2008
Kvalifiseringsprogrammet er hovedvirkemiddelet i regjeringens innsats mot fattigdom og har høy prioritet i NAV. Målet er å løfte folk ut av sosialhjelp og fattigdom og inn i arbeid gjennom tettere og forpliktende bistand og oppfølging. Det ser ut til at mye godt arbeid gjøres i kommuner der man har startet opp med programmet, og det er utmerket, både for den det gjelder og for samfunnet, om flere kommer i arbeid.

Spørsmålet jeg vil ta opp er hvor realistisk målet om arbeid er for målgruppen. Og hva med fattigdommen blant dem som ikke klarer det?
Noen svar på det kan finnes i kapitlet ”Fattigdom og arbeidsmarginalisering blant langtidsmottakere av sosialhjelp i 1990 og 2005”, som jeg har skrevet sammen med Kjetil van der Wel og Knut Halvorsen i en nylig utkommet bok: Fattigdommens dynamikk. Der sammenligner vi langvarige mottakere av sosialhjelp (uten innvandringsbakgrunn) i 1990 og 2005 med utgangspunkt i spørreundersøkelser utført på de to tidspunktene.

I begge undersøkelsene ble det stilt spørsmål om hvor stor andel som har måttet unnvære fysiske behov (som å spise varm middag) og kulturell og sosial deltagelse på grunn av dårlig økonomi. Dette er relevant i forhold til at den økonomiske sosialhjelpen skal dekke ”tilstrekkelig livsopphold”. I det inngår både helt grunnleggende behov som mat, klær, bolig og oppvarming, og andre sider av dagliglivet, som fritid og sosiale behov.

Vi legger til grunn at de som har måttet unnvære fem eller flere av de til sammen ti godene eller aktivitetene som er inkludert kan regnes som ”fattige”. Da finner vi at det har funnet sted en økning i andel fattige fra 37 til 47 prosent. I den samme perioden har levestandarden i befolkningen for øvrig økt. Nesten halvparten av dem som lever av sosialhjelp kan altså sies å ikke få dekket sitt livsopphold.

Dette kan tilskrives en iboende motsetning i sosialhjelpen, der målsetningen om tilstrekkelig livsopphold veies opp mot en tro på at dersom ytelsene blir for høye motiveres ikke mottakeren til å skaffe seg arbeid eller delta i arbeidsmarkedstiltak. Men er det slik at de ikke vil jobbe, eller at de ikke kan jobbe eller at de ikke får jobbe?

Blant de største endringene vi observerer er nedgang i arbeidsmotivasjon i gruppen. Mens i overkant av tre fjerdedeler svarte at de ville foretrekke å arbeide selv om de vant en stor sum penger eller fikk høy arbeidsledighetstrygd i 1990, var andelen redusert til under halvparten i 2005. Den lavere arbeidsmotivasjonen lar seg kun i liten grad forklare av at de i 2005 hadde flere barrierer mot arbeid og manglende arbeidserfaring.

En tredjedel av langtidsmottakerne i 2005 hadde ingen tidligere arbeidserfaring. Det var omtrent dobbelt så mange som i 1990. Ytterligere en firedel hadde vært ute av arbeidsmarkedet i minst fem år allerede.

Langtidsmottakerne i 2005 hadde flere barrierer mot arbeid. Andelen med kun grunnskoleutdanning har økt kraftig i denne gruppen, samtidig som utdanningsnivået i befolkningen som helhet har blitt høyere. Tre fjerdedeler hadde helseproblemer som begrenset deres daglige aktivitet i 2005, mot litt under halvparten i 1990. Særlig er det en økning i andel med psykiske lidelser: Så mange som 60 prosent av langtidsmottakerne hadde en psykisk lidelse i 2005, mot 32 prosent i 1990. En del av forklaringen, men absolutt ikke hele, er økning i andel rusmiddelavhengige. Mens dette gjaldt en relativ liten andel i 1990, var det et problem for om lag en tredjedel i 2005.

På begynnelsen av 90-tallet hadde det vært en kraftig økning i antall sosialhjelpsmottakere som hadde vart gjennom hele 80-tallet. En viktig årsak til det var høy strukturell arbeidsledighet. Femten år senere var det rekordlav arbeidsledighet og økonomiske oppgangstider og langt færre sosialhjelpsmottakere (antallet har fortsatt å synke etter 2005). De som ikke har vært i stand til å dra nytte av oppgangstidene er altså langt mer arbeidsmarginaliserte og problembelastet enn de som var sosialhjelpsmottakere på begynnelsen av 1990-tallet. Vi ser også at problemene for mange startet allerede i barndommen.

Oppvekstforholdene til sosialhjelpsmottakerne på begynnelsen av 1990-tallet ble beskrevet som å ligge tett opp til gjennomsnittet i totalbefolkningen. Avviket er stort fra det vi finner blant langtidsmottakere av sosialhjelp i 2005. Halvparten av disse hadde opplevd fire eller flere problemer fra en liste som inkluderte blant annet økonomiske problemer i barnedomshjemmet, konfliktfylt forhold mellom foreldrene, foredrenes rusmisbruk, langvarig mobbing og problemer på skolen. Forekomsten av oppvekstproblemer er langt større enn det man finner i befolkningen for øvrig. Samtidig vet vi nå at mange barnevernsbarn blir sosialhjelpsmottakere etter fylte 18 år, og at sosialhjelpsbruk langt på vei ”går i arv”.

Formålet med kvalifiseringsprogrammet og den tilhørende kvalifiseringsstønaden er å bidra til at flere i målgruppen kommer i arbeid. Tilbudet skal gis til personer som vurderes å ha en mulighet til å komme i arbeid gjennom tettere og mer forpliktende oppfølging, også i tilfeller der veien fram kan være relativt lang og usikker. Bjarne Håkon Hanssen uttalte i Adresseavisa 15. april at målet er at ingen lenger skal leve som sosialklienter, og anslo at 10-20 % havner på uføretrygd, og at “det vil gå i pluss om man får 60-80 % i jobb”. Basert på våre resultater virker dette urealistisk. For at målet om flere i arbeid skal kunne nås, må man være forberedt på at tiltakene i mange tilfeller må være svært omfattende, varierte og langvarige, for å veie opp for manglende utdanning og yrkeserfaring, rusmisbruk, dårlig helse og problemer som startet allerede i oppveksten. Det vil være avgjørende å styrke satsingen på rus og psykiatri. At vi nå står foran økende arbeidsledighet gjør ikke saken enklere. Disse personene vil ikke være de mest attraktive på arbeidsmarkedet. Det er ikke bare sosialhjelpsmottakere som trenger å bli motivert for å delta i arbeidslivet. Arbeidsgivere må også bli motivert til å gi dem en sjanse.

Sosialhjelpsmottakere er en heterogen gruppe, og for mange av dem vil kvalifiseringsprogrammet være utmerket. Men det er ikke alle som er i stand til å oppnå målet om yrkesdeltagelse. De som er lettest å mobilisere forsvinner ut, mens de mest problembelastede står igjen – med dårlige levekår. Arbeidslinjen har til nå vært kjørt så hardt at fattigdommen har økt blant de som ”er igjen”. Det er etisk betenkelig å kjøre hardt på insentivvirkemidler i en gruppe der mange ikke kan nyttiggjøre seg av dem.

Et rop i skogen

Ivan Harsløf, førsteamanuensis. Oslo, 21. november 2008.

De kommer inte att flytta skogsarbetet till Polen – jag menar... de svenska skogarna kan inte flyttas till Polen (deltaker i et prosjekt for unge som er droppet ut av skolen, Åmål, Sverige)

That will never be.
Who can impress the forest, bid the tree
Unfix his earth-bound root? Sweet bodements! good!
Rebellious dead, rise never till the wood
Of Birnam rise (Macbeth, Act IV, scene I)

Den unge svenske sitert øverste ble intervjuet av min kollega, Ira Malmberg-Heimonen og jeg som deltaker i et prosjekt for unge i Åmål. Prosjektet, med det internasjonale navnet JobCircuit, handler om å overbevise de unge om nødvendigheten av utdanning. Medisinen er en rekke korte og sammenhengende praksisplassforløp på ulike lokale virksomheter. Her er det meningen at de skal få oppleve hva som kreves i det moderne arbeidsliv. JobCircuit har vært implementert som forsøk i fem europeiske land, Norge, Sverige, Tsjekkia, Slovenia og Bulgaria. Finansieringen kommer fra EU-programmet, Leonardo-da-Vinci: Community Vocational Training Action Programme. Gruppe for inkluderende velferd er med som partner i konsortiet bak prosjektet og har her rollen som intern evaluator.

Deltakerne er kjennetegnet ved å være nokså skoletrøtte, og mange vil foretrekke en manuell jobb. Vi spurte om de ikke fryktet at utviklingen – globaliseringen, overgangen til en økonomi basert på avanserte tjenesteytelser – vil vanskeliggjøre et stabilt arbeidsliv dersom de ikke tager utdanning. Men mange, som personen i sitatet som gjerne vil være skogsarbeider, var likevel optimister.

Denne optimismen er i kontrast til den rådende problemforståelsen i samfunnet. En dansk undersøkelse framskriver utviklingen de neste ti årene innen ulike sektorer. Man forutsier at nedgangen i etterspørselen av ufaglærte arbeidere vil skje dobbelt så fort som nedgangen i tilbudet av denne gruppen arbeidstakere.

På EU-plan er problemstillingen høyt på den politiske dagsorden – en er ikke bare bekymret for nedgangen i ufaglærte jobber, men også for at selv de ufaglærte jobbene i stigende grad vil kreve nye uformelle kompetanser:

”Changes in labour demand have increased the disadvantage of low qualified young people. Knowledge and service-based economies still create jobs not requiring a high formal qualification, but they demand more varied skills and competences than needed in the past.” (European Commission 2007:5)

Også innen forsknings- og, ikke minst, evaluerings- og utredningsfeltet, er problemstillingen i høy grad tatt for gitt. Betegnelsen NEET (som står for Not in employment, education or training) blir i stigende utstrekning anvendt som problemkategori, til tross for at enkelte har stillet seg kritiske til denne kategoriens anvendelsesmuligheter innen forskning (se Furlong 2006).

Viktig som den er, reiser denne problemforståelsen likevel også en rekke spørsmål: Er det den samme problemstillingen som gjør seg gjeldende i hele EU(27)/EØS-området, og dermed den samme medisinen som er relevant? Hva gjør vi med den gruppen som vitterlig verken kan eller vil gjennomføre en teoretisk utdanning, samtidig som de er fulle av mange andre ressurser? Er det bare de unge som skal omstilles til det postindustrielle arbeidslivet, eller kan en på nasjonalt og europeisk nivå ta strukturelle grep som gjør det mulig å få et stabilt arbeidsliv som for eksempel svensk skogsarbeider i det 21. århundret?

Babel

Ivan Harsløf, førsteamanuensis. Luxembourg 30. oktober 2008

Jean Monnet bygget i Luxembourg er et svært kompleks som bl.a. huser noen av EU-kommisjonens filialer. I Møterom 3, Plateau de Kirchberg, har simultantolkene innfunnet seg i glassburene langs veggene, klare til å håndtere et utall europeiske språkkombinasjoner. Representanter fra europeiske fagforbund innen helse- og sosialfeltet er samlet i regi av sammenslutningen EPSU (European Federation of Public Service Unions). Jeg er invitert til å holde innlegg. Lerretet der min presentasjon er prosjektert er i den motsatte ende av lokalet enn der jeg er plassert, så møtedeltakerne kan altså ikke se meg og min presentasjon samtidig.

I denne settingen skal jeg holde innlegg om kommunikasjonsvansker på tvers av språk- og kulturgrenser innen det sosialpolitiske feltet.

EPSU har som mål å prege debatten i EU rundt deres interesseområder: arbeidsvilkår i den offentlige sektor og mer generelt, utviklingen av den europeiske modellen. Men først må de bli enige seg i mellom om prioriteringer og strategier. Dette er vanskelig ettersom representantene kommer fra helt ulike samfunn, med ulike normer, verdier og nasjonale tradisjoner. Derfor har de også ulike begreper og terminologi. De trenger et felles språk.

Hva ligger i begrepet ”sosialpolitikk” og hva er egentlig ”sosiale tjenester”? Sosialpolitikk har i EU-sammenhenger tradisjonelt hatt et bredere nedslagsfelt enn vi er vant til i de nordiske landene, og har vært forbundet med alt fra arbeidsliv, likestilling og regionalpolitikk. Det som vi i Norden forbinder med sosialpolitikk – trygdeordninger og sosiale tjenesteytelser – har spilt en mindre rolle. Først i løpet av de siste tiårene er EU for alvor kommet på banen her.

I de anglosaksiske landene har man sett på sosiale tjenester som intervensjoner som skal løse bestemte svake gruppers problemer, korrigere dem, bringe tingene tilbake til en normal-tilstand igjen. I Sør-Europa anses det å motta offentlige sosiale tjenester ofte som et tegn på at familien har sviktet. I Norden er der i høyere grad en forståelse av sosiale tjenester som knytter seg til anerkjente, universelle rettigheter som man har når man er i en gitt livsfase.

Ulike tradisjoner og begrepsforståelser knytter an til ulike velferdsmodeller. Likevel advarer jeg mot at slike modeller kan bli vel statiske. Det er tegn på endring. På enkle områder har EU påvirket land i Sør- og Øst-Europa til å nærme seg de nordiske og anglosaksiske modellene. Den pågående finanskrisen kan kanskje også endre tingenes tilstand. På tvers av det politiske spektrum tales om viktigheten av å innleire markedene i sterke samfunnsinstitusjoner.

Dette kan bli EPSUs sjanse for å komme på banen og prege den europeiske dagsorden (”a historical moment” sier jeg høytidlig og prøver å få øyenkontakt med publikum). En sterk sosial- og helsesektor kan bidra til å løse en rekke av de store utfordringene de europeiske landene står overfor. Det vil avlaste familiene (læs: kvinnene) for private omsorgsbyrder – og dermed frigjøre arbeidskapasitet. Et bedre offentlig tilbud på sosial- og helsefeltet, særlig innen barneomsorg, vil trolig også virke fremmende på fertiliteten, noe som er svært tiltrengt i et aldrende Europa. Tjenestene vil bidra til å løse og forebygge ulike sosiale problemer – og dermed motvirke sosial ekskludering. Endelig har jobbene i denne sektoren den heldige egenskap at de sprer seg jevnt – idet de jo må være der hvor folk bor, mens jobbene i privat sektor tenderer mot å konsentreres i vekst­regioner.

Jeg kommer også til EUs omdiskuterte, og i denne krets, nokså upopulære tjenestedirektiv – som jeg i et forsøk på å få stemningen opp, først kaller for Frankenstein-direktivet (det går vanligvis under den uoffisielle betegnelse Bolkestein-direktivet etter dets opphavsmann). Men poenget – tynt som det er – synes å gå litt tapt i oversettelsen..

Powerpoint-presentasjonen "Debating Social Policies in Europe"

Innlegget er også publisert i bloggen til forskning.no hvor GIV er gjesteblogger i høst/vinter.

Blendet av stjernene

Kjetil van der Wel, stipendiat

London, 6. oktober 2008

Som besøkende stipendiat i en energisk veileders vold hender det man uforberedt kastes inn i møter med ikoniske størrelser med umiddelbar effekt på taleorganene. Her er to scener fra de siste par ukene:

Scene 1: Ved arbeidsdagens slutt, etter et kort møte om den felles framtid.

Energisk veileder: Vel, storartet Kjetil, da håper jeg virkelig at ting faller på plass. Ikke nøl med å si i fra om du har noen problemer, så skal vi ta tak i det med det samme...

Svimmel stipendiat: Jeg er sikker på at det ikke blir noe problem, tusen takk, igjen...

Energisk veileder: ...og så skal jeg sende deg de referansene, har du fått it-konto og nøkkelkort ennå? Jeg har din e-post-adresse, ikke sant?

Svimmel stipendiat: Jo alt i orden, takk så mye. Jeg kan sende deg en e-post...

I det samme oversvømmes lokalet av mennesker fra det tilliggende møterommet, og et mildt kaos brer seg.

Energisk veileder: Hei, der er jo... Har du møtt Michael ennå? Ikke? Et øyeblikk... MICHAEL!!

Den vidt beundrede, aldrende, men ranke instituttlederen, leder av innflytelsesrike organer og med Dronningens gunst, entrer tablået med en oppmerksom, lett smilende mine.

Energisk veileder: Hei Michael, har du møtt Kjetil? Han er besøkende PhD-student fra Norge.

Sir Michael: Hello, nice to meet you.

Den svimle stipendiaten svimler ytterligere og tenker han nå har sjansen til å føre uformell faglig småprat med en akademisk storhet, og ikke bare bør, men må komme godt ut av det. Starten på en rekke elegante replikker raser gjennom hjernens språksenter i stipendiatens ettermiddagssløve hode, men én etter én sensureres de for manglende akademisk vidd av et overaktivt over-jeg. Etter et dagslangt sekund når en frase av minimumssosialitet fram til de numne utførende taleorganene, som med sviktende tonasjon utaler: ”Nice to meet YOU!”, fulgt av høyrearmens ureflektere håndtrykksrefleks.

Stillhet.

Den famøse instituttlederen snur og tar seg effektivt tilbake til sitt kontor der hans sammenleggbare sykkel venter utålmodig.

Energisk veileder: Der var du heldig, folk jobber her i årevis uten å ha hilst på ham!

***

Scene 2: Svimmel stipendiat sitter lent over sitt arbeidsbord som flyter over av tilskriblede tidsskriftsartikler idet Vennlig doktor kommer inn.

Vennlig doktor: Vår Alles Store Inspirator, professor David fra Imperial College er her med en invitasjon til deg. Han venter på Mels kontor.

Svimmel stipendiat haster etter Vennlig doktor nedover gangen. Ved kontoret til Energisk veileder stopper de opp, og Vennlig doktor melder Svimmel stipendiats ankomst. Professoren, med ryggen til døren, reiser seg brått i all sin velde, og snur seg med et bredt smil.

Stor professor: Kjetil! (med perfekt uttale!). Så hyggelig å møte deg. Jeg har den glede å få invitere deg til våre ukentlige faglig berikende møter, det første er i morgen.

Svimmel stipendiat, fast bestemt på denne gangen å ha tungen med seg, kaster seg ut i det, med et, denne gangen tilfredsstillende uttalt: ”Well, nice to meet you!”, før hjernen har rukket å prosessere informasjonen i den andres replikk. Men så, i det ukedager og hjemlig ansvarsfordeling (stipendiaten deler som moderne mann foreldrepermisjon med sin kone) trer klarere fram, tar dissonansen bablende makten over taleorganene.

Svimmel stipendiat: Ååååh... vel, dere skjønner, det kommer kanskje til å bli problematisk...foreldrepermisjon... min kones arbeidstid...

Stor professor snur på hælen og setter seg like raskt som han reiste seg, igjen med ryggen mot døren.

Energisk veileder (forekommende henvendt til Svimmel stipendiat):
...tirsdag er ikke en av dine dager, er det vel?

Svimmel stipendiat: Nei, det var fryktelig synd, men jeg kan sikkert høre med... ordne noe...

Stor professor: Yes, it’s a shame.

Svimmel stipendiat surmuler hele veien hjem der han reddes av sin kone som lempelig og med stor imøtekommenhet fra sin arbeidsgiver stokker om på arbeidslistene slik at tirsdager er ledige for deltakelse på Stor professors møter.

Wake up and smell the coffee

Kjetil van der Wel, stipendiat
London, 4. september 2008

Etter drøye to uker i et sommerferiesløvt kontorlandskap nede i administrasjonen kan jeg nå nyte komforten ved en fast arbeidsplass i fjerde etasje sammen med forskere fra Department of Epidemiology and Public Health. På min vei nedover gangen gjenkjennes ett og annet navn fra artikler jeg har lest, og innerst, rett bakenfor min kontorplass ligger Whitehall-administrasjonen som er i gang med runde ni av den kjente studien.

Kontoret deler jeg med to andre yngre forskere. En fransk kvinnelig statistiker som studerer ernæring, og en mannlig medisiner fra Ungarn, diabetesforsker. Vi har god plass og sitter fire etasjer over gateplan, akkurat høyt nok til å få solen gjennom persiennene på formiddagen. De tre skrivebordene ser ut som de har tjent vitenskapen i flere tiår allerede. Gulvene er teppebelagte, både her inne og ute i gangen. Kontorstolen min er knapt bedre enn den jeg akkurat byttet den ut med. Den sukker tungt under oppgaven å holde nok et forskerlegeme i tilnærmet ergonomisk arbeidsposisjon, og stikker festeskruene til rygglenet gjennom den flatslitte puta, som for å gjøre byrden så kortvarig som mulig.

Den middelaldrende dr. Jane Ferrie kommer med en halvfull termos kaffe ved elleve-tiden, slik hun pleier, akkurat nok til tre. - En hyggelig ting, tenker jeg, og passer på å legge noen superlativer til takksigelsen.

Senere kommer en mann feiende inn og adresserer ernæringsforskeren smilende på fransk, hvorpå hun svarer ham på italiensk. Noen fraser, uforståelige i mitt øre, og en lattervekkende avslutning der kroppsspråket avslørte at samtaleemnet ikke under noen omstendigheter kunne tolkes seriøst. Men etter at jeg, ved hjelp av vårt felles ny-latin, generøst er blitt inkludert i småpraten, stivner ansiktet til ernæringsforskeren brått foran pc-skjermen. Hun er tydelig oppbrakt og leser fort opp og ned det hun har foran seg.

De siste månedene har hun arbeidet med en søknad om forskningsmidler til et prosjekt som inkluderer samarbeidspartnere fra flere land, samt seniorer fra UCL. Fra pc-skjermen lyser nå kopien av søknaden som ble sendt. Navnet hennes er ikke lenger på lista. Hun mener prosjektlederen her ved UCL har tatt det ut med hensikt. Hun er forbanna, og med god grunn – om dette viser seg å ikke være en feil.

- Men ikke vær overrasket om det ikke er en feil, sier italieneren, mest henvendt til meg. Slike ting skjer her. Sjefene kan bare gjøre som de vil, ingen protesterer. En gang hadde jeg jobbet mer enn et halvt år med å samle inn ønsker og innspill og utforme et spørreskjema for et stort prosjekt. Da det skulle trykkes gikk prosjektlederen inn og endret hele greia etter eget forgodtbefinnende. Sjefene bestemmer. Det er slik på sånne steder som dette her. Høy konkurranse, folk sitter bare for seg selv og jobber. De er her bare for å bygge CV’ene sine, avslutter han med kynisk engasjement.

Ernæringsforskeren plukker en sigarett ut av tyvepakningen, sier med kullsvarte øyne at hun kommer til å levere sin avskjed på grunn av dette. – Jeg har en jobb hjemme som bare står og venter på meg!

Jeg sitter paff tilbake etter at de har gått. Den beinharde akademiske virkeligheten som nettopp åpnet seg foran skrivebordet mitt gjør at jeg nesten føler meg skamfull over den privilegerte situasjonen jeg selv mener befinne meg i, som gjest uten særlige forpliktelser eller forventninger rettet mot meg. Sammenlignet med tilstanden for andre yngre akademikere, slår det meg, er min tilværelse her beskyttet og uten tyngde, som luft – en liksomtilværelse.

Helseulikhetenes toksikologi

Kjetil van der Wel, stipendiat
London, 29. august 2008

I går publiserte Verdens helseorganisasjon rapporten ”Closing the gap in a generation” om helseulikheter mellom og innenfor land. Rapportens hovedbudskap er at årsakene til helseulikhetene er ”... a toxic combination of poor social policies and programmes, unfair economic arrangements, and bad politics”. Helseulikhetene mellom land er spesielt graverende, men har de samme årsakene som helseulikheter innenfor enkeltland; nemlig ulik fordeling av makt, inntekt, varer og tjenester som har umiddelbare effekter på folks liv. Kommisjonen bak rapporten mener målet om å ”lukke spriket” er oppnåelig, men vil kreve store endringer. Kunnskapen finnes, og når man ser på den radikale økningen i levealder de siste tretti år er det grunn til optimisme også på ulikhetsfeltet.

Det treårige arbeidet med rapporten har vært ledet av Sir Michael Marmot, professor her ved Department of Epidemiology and Public Health, UCL.

Rapporten ble lansert i England med stor oppmerksomhet fra media. BBC radio gjorde opptak på andre siden av skilleveggen i kontorlandskapet jeg midlertidig er plassert i og de fleste store avisene har skrevet om den. I radioprogrammet som fulgte uttrykte kommentatorer at rapporten var det viktigste som hadde skjedd for bekjempelsen av helseulikheter siden den såkalte Black-rapporten i 1980. Det ble sagt at gårsdagens rapport politisk sett stakk hull på byllen etter Thatcher-regjeringens nedhysjing av Black-rapporten, som var dårlige nyheter for regjeringen den gangen. Etter nesten tretti år i mørket (noe som på ingen måte er sant, men ganske medialt og fint) bringes nå den ubehagelige urettferdigheten fram i lyset, og fordrer handling fra regjeringen (som forøvrig støtter rapporten fullt ut, noe de har mottatt sårt tiltrengt ros for). Health secretary Alan Johnsen lover på vegne av regjeringen at arbeidet med å redusere ulikhetene igangsettes umiddelbart. Et første mål er å redusere de sosiale ulikhetene i spedbarnsdødelighet med 10% før 2010.

Det vil bli arrangert en internasjonal konferanse om rapporten ved UCL 26-28 november der politikkutformere og forskere vil diskutere rapporten.

Rapporten kan lastes ned fra WHOs hjemmesider.

Litt av BBCs dekning av rapporten kan lyttes til her og her.

English tea med professoren og hennes kolleger

Kjetil van der Wel, stipendiat

London, 18. august 2008

I fra mitt koksgrå ”The Office”-avlukke, sittende over innspurten til to bokkapitler som lyser oppmerksomhetskrevende fra pc-skjermen, hører jeg stemmer gjennom maskinsurret. To-tre dempede manns- og kvinnestemmer diskuterer det videre forløp i rekrutteringen av phd-studenter. En stemme skiller seg ut, energisk, kvikk og litt nasal. Jeg strekker hals og skotter over kontorskillene og får uforvarende blikk-kontakt med en kvinne i 60-årsalderen (den energiske stemmen). Hun smiler og vinker, og skyter inn et ”I talk to you later!” før diskusjonen fortsetter.

Samme ettermiddag drikker vi engelsk te. Professor Mel Bartley er en talestrøm. Bare unntaksvis slipper de to kollegene hennes til. Hun forteller om hvordan hun egentlig skulle blitt blomsterdekoratør (større ambisjoner sømmet seg ikke for en britisk pike på 60-tallet), men endte opp som forsker. Nå nyter hun å nærme seg pensjonsalder, og det å ikke trenge å tenke på publiseringspresset. Det har gitt henne tid til å bygge opp International Centre for Life Course Studies in Society and Health (ICLS). Hun ser for seg at det kan være noe å hente for meg her i form av samarbeid, men også at jeg muligens kan bidra med å forelese. Ellers er det muligheter med Whitehall II – dataene. Den ene kollegaen vil gjerne ha meg med i en kollokvie med David Blane på Imperial College (de trenger flere medlemmer så de slipper å legge fram ting hele tiden). Mel snakker om 1996-artikkelen om trender i sosial posisjon, yrkesdeltakelse og helse i Storbritannia (som er en kjerneartikkel i temaet for min phd-avhandling og stadig etterspurt for re-prints, kan Mel fortelle), kaster ut referanser til seinere artikler, og til framtidige artikler (samme kveld får jeg et utkast på e-post fra Mel med invitasjon til å bidra). Hun er hyggelig og inkluderende, og full av planer. Det skal arrangeres fest for senteret, og vi skal ha ukentlige møter om framdriften min og samarbeidet.

Jeg blir litt engstelig for om alt dette passer inn i MINE planer, og om jeg har tid til å henge med på mine 50% arbeidstid (vi deler foreldrepermisjonen for vår halvtårige sønn hjemme), men bestemmer meg for å ha en åpen holdning – dette lover godt! Men først forsvinner Mel fram til oktober. I mellomtiden har jeg nok å gjøre med å avslutte vårsemesteret og komme på plass her.

Det er nå det begynner

Kjetil van der Wel, stipendiat
London, 15. august 2008

På togstasjonen Raynes Park i Wimbledon, syd-vest i London, ankommer et nytt tog med retning for Waterloo omtrent hvert annet minutt. I løpet av de to minuttene rekker perrongen å fylles opp med arbeidskledde briter klare til å entre en av de ti vognene. Ved neste stasjon, Wimbledon, er trengselen merkbar. Togene har ikke kapasitet til å ta med alle som venter, og noen må vente nye to minutter på neste tog mens de rykker framover i de sirlige køene som danner seg der vognene sist åpnet dørene. De fleste lesende på en av gratisavisene som ivrige pushere stikker til deg utenfor stasjonen, (METRO, London Lite og dets like). Nyheten på radioen i øreproppen om at den vellykkede sykle-til-jobben-kampanje har redusert presset på kollektivtrafikken med 20 prosent er nesten ikke til å tro. Sammenlignet med den ikke akkurat knirkefrie rushtidsavviklingen hjemme på det norske østlandet er likevel effektiviteten i kollektivnettet av en annen verden.

Ut av togene som ankommer Waterloo velter hver morgen hundretusener av reisende ned på perrongen, vagger seg inn i ankomsthallen eller forsvinner ned i undergrunnen der banene frakter folk videre på Northern Line, Bakerloo Line, Jubilee Line eller Waterloo and City Line. Tett i tett, som hermetiske asparges, suser de avgårde i de avrundede tropevarme vognene inntil de enkeltvis under trengsel støtes ut, forhåpentlig på rett stasjon; svette, stivbente og slitne.

Det er min første dag på jobb etter ankomst. Utenlandsoppholdet kan nå virkelig starte etter tre dager på reise med treåringen i en Citroen Berlingo, fylt til bristepunktet av pappesker og demontert møblement, fulgt av en uke i intens nærkontakt med britisk servicenæring og varehandel for å stable på beina et hverdagsliv for familien på fem. Jeg går av undergrunnsbanen på Goodge street, opp de 136 trappetrinnene som kun er til bruk i nødstilfeller, ut i Tottenham Court Road og finner raskt fram til Torrington Place som markerer den sydlige grensen for Bloomsbury Campus, UCL.

Den mørkhudede sikkerhetsvakten gransker invitasjonsbrevet jeg stotrende forsøker å redegjøre for. ”Who are you meeting with”. Han tar noen telefoner. Professor Mel Bartley, som har vært min kontakt her, er ikke til stede, men omsider lykkes det ham å få kontakt med noen i administrasjonen som har kjennskap til mitt besøk.

Hitakshi, en mild og myndig asiatisk kvinne, henter meg inn i varmen og viser meg rundt. Hun forklarer at det er sommerferie og at ikke mange er på jobb. Hun har imidlertid fått e-post fra Mel som sier hun kan møte meg neste uke. Det er ikke klart hvor jeg skal plasseres. Vi snakker med Paul (som fleksibelt omplasserte meg på ”Affiliate researcher”-programmet da skoleavgiften for PhD-studenter på £ 17000 (!) ikke passet reisebudsjettet mitt, ”but don’t tell anyone in human resources!”) og med Richard. Men ingen vet. Jeg får tildelt en foreløpig plass i kontorlandskapet sammen med administrasjonen, svimlende nær døren til avdelingens berømte direktør, professor Sir Michael Marmot.

(Marmot er en av de av de virkelig store stjernene på helseulikhetshimmelen, som leder av den berømte Whitehall II-studien, og som en framskutt forsker innenfor utforskningen av psykososiale forklaringsmekanismer av sosiale ulikheter i helse. Han ble i 2000 adlet av Dronningen for sin innsats på feltet. Hans siste, og svært lesverdige bok er ”The status syndrome: How your social standing directly affects your health and life expectancy” ).

Under den søvndyssende disharmoniske summingen fra et monotont orkester av elektroniske apparater (luftforfriskningsanlegg, kopimaskin, pc-vifter) og periodisk surkling i vannkjøleren, sittende blant støvete kontorskiller på en halvgod stol i et miljø til forveksling likt det i tv-serien ”The Office”, starter jeg den reisendes trofaste venn: laptop’en, og tenker spent at det er nå det begynner.

Les her om Department of Epidemiology and public health.