English tea med professoren og hennes kolleger

Kjetil van der Wel, stipendiat

London, 18. august 2008

I fra mitt koksgrå ”The Office”-avlukke, sittende over innspurten til to bokkapitler som lyser oppmerksomhetskrevende fra pc-skjermen, hører jeg stemmer gjennom maskinsurret. To-tre dempede manns- og kvinnestemmer diskuterer det videre forløp i rekrutteringen av phd-studenter. En stemme skiller seg ut, energisk, kvikk og litt nasal. Jeg strekker hals og skotter over kontorskillene og får uforvarende blikk-kontakt med en kvinne i 60-årsalderen (den energiske stemmen). Hun smiler og vinker, og skyter inn et ”I talk to you later!” før diskusjonen fortsetter.

Samme ettermiddag drikker vi engelsk te. Professor Mel Bartley er en talestrøm. Bare unntaksvis slipper de to kollegene hennes til. Hun forteller om hvordan hun egentlig skulle blitt blomsterdekoratør (større ambisjoner sømmet seg ikke for en britisk pike på 60-tallet), men endte opp som forsker. Nå nyter hun å nærme seg pensjonsalder, og det å ikke trenge å tenke på publiseringspresset. Det har gitt henne tid til å bygge opp International Centre for Life Course Studies in Society and Health (ICLS). Hun ser for seg at det kan være noe å hente for meg her i form av samarbeid, men også at jeg muligens kan bidra med å forelese. Ellers er det muligheter med Whitehall II – dataene. Den ene kollegaen vil gjerne ha meg med i en kollokvie med David Blane på Imperial College (de trenger flere medlemmer så de slipper å legge fram ting hele tiden). Mel snakker om 1996-artikkelen om trender i sosial posisjon, yrkesdeltakelse og helse i Storbritannia (som er en kjerneartikkel i temaet for min phd-avhandling og stadig etterspurt for re-prints, kan Mel fortelle), kaster ut referanser til seinere artikler, og til framtidige artikler (samme kveld får jeg et utkast på e-post fra Mel med invitasjon til å bidra). Hun er hyggelig og inkluderende, og full av planer. Det skal arrangeres fest for senteret, og vi skal ha ukentlige møter om framdriften min og samarbeidet.

Jeg blir litt engstelig for om alt dette passer inn i MINE planer, og om jeg har tid til å henge med på mine 50% arbeidstid (vi deler foreldrepermisjonen for vår halvtårige sønn hjemme), men bestemmer meg for å ha en åpen holdning – dette lover godt! Men først forsvinner Mel fram til oktober. I mellomtiden har jeg nok å gjøre med å avslutte vårsemesteret og komme på plass her.