Det er nå det begynner

Kjetil van der Wel, stipendiat
London, 15. august 2008

På togstasjonen Raynes Park i Wimbledon, syd-vest i London, ankommer et nytt tog med retning for Waterloo omtrent hvert annet minutt. I løpet av de to minuttene rekker perrongen å fylles opp med arbeidskledde briter klare til å entre en av de ti vognene. Ved neste stasjon, Wimbledon, er trengselen merkbar. Togene har ikke kapasitet til å ta med alle som venter, og noen må vente nye to minutter på neste tog mens de rykker framover i de sirlige køene som danner seg der vognene sist åpnet dørene. De fleste lesende på en av gratisavisene som ivrige pushere stikker til deg utenfor stasjonen, (METRO, London Lite og dets like). Nyheten på radioen i øreproppen om at den vellykkede sykle-til-jobben-kampanje har redusert presset på kollektivtrafikken med 20 prosent er nesten ikke til å tro. Sammenlignet med den ikke akkurat knirkefrie rushtidsavviklingen hjemme på det norske østlandet er likevel effektiviteten i kollektivnettet av en annen verden.

Ut av togene som ankommer Waterloo velter hver morgen hundretusener av reisende ned på perrongen, vagger seg inn i ankomsthallen eller forsvinner ned i undergrunnen der banene frakter folk videre på Northern Line, Bakerloo Line, Jubilee Line eller Waterloo and City Line. Tett i tett, som hermetiske asparges, suser de avgårde i de avrundede tropevarme vognene inntil de enkeltvis under trengsel støtes ut, forhåpentlig på rett stasjon; svette, stivbente og slitne.

Det er min første dag på jobb etter ankomst. Utenlandsoppholdet kan nå virkelig starte etter tre dager på reise med treåringen i en Citroen Berlingo, fylt til bristepunktet av pappesker og demontert møblement, fulgt av en uke i intens nærkontakt med britisk servicenæring og varehandel for å stable på beina et hverdagsliv for familien på fem. Jeg går av undergrunnsbanen på Goodge street, opp de 136 trappetrinnene som kun er til bruk i nødstilfeller, ut i Tottenham Court Road og finner raskt fram til Torrington Place som markerer den sydlige grensen for Bloomsbury Campus, UCL.

Den mørkhudede sikkerhetsvakten gransker invitasjonsbrevet jeg stotrende forsøker å redegjøre for. ”Who are you meeting with”. Han tar noen telefoner. Professor Mel Bartley, som har vært min kontakt her, er ikke til stede, men omsider lykkes det ham å få kontakt med noen i administrasjonen som har kjennskap til mitt besøk.

Hitakshi, en mild og myndig asiatisk kvinne, henter meg inn i varmen og viser meg rundt. Hun forklarer at det er sommerferie og at ikke mange er på jobb. Hun har imidlertid fått e-post fra Mel som sier hun kan møte meg neste uke. Det er ikke klart hvor jeg skal plasseres. Vi snakker med Paul (som fleksibelt omplasserte meg på ”Affiliate researcher”-programmet da skoleavgiften for PhD-studenter på £ 17000 (!) ikke passet reisebudsjettet mitt, ”but don’t tell anyone in human resources!”) og med Richard. Men ingen vet. Jeg får tildelt en foreløpig plass i kontorlandskapet sammen med administrasjonen, svimlende nær døren til avdelingens berømte direktør, professor Sir Michael Marmot.

(Marmot er en av de av de virkelig store stjernene på helseulikhetshimmelen, som leder av den berømte Whitehall II-studien, og som en framskutt forsker innenfor utforskningen av psykososiale forklaringsmekanismer av sosiale ulikheter i helse. Han ble i 2000 adlet av Dronningen for sin innsats på feltet. Hans siste, og svært lesverdige bok er ”The status syndrome: How your social standing directly affects your health and life expectancy” ).

Under den søvndyssende disharmoniske summingen fra et monotont orkester av elektroniske apparater (luftforfriskningsanlegg, kopimaskin, pc-vifter) og periodisk surkling i vannkjøleren, sittende blant støvete kontorskiller på en halvgod stol i et miljø til forveksling likt det i tv-serien ”The Office”, starter jeg den reisendes trofaste venn: laptop’en, og tenker spent at det er nå det begynner.

Les her om Department of Epidemiology and public health.