Kilde til problemer

Ivan Harsløf, førsteamanuensis
Oslo, 4.11.2009

I en debattartikkel i Tidskrift for samfunnsforskning (3/2009:367-384) tar Ole Bjørn Rekdal (HiB) fatt på slurvete praksiser når det gjelder kildehenvisninger. Kildehenvisninger er en hjørnestein i all vitenskapelig virksomhet, så Rekdals poenger fortjener oppmerksomhet i vår blogg.

Rekdal slår bl.a. et slag for sidehenvisninger. Det er som oftest bare ved direkte sitat at folk tar seg bryet med henvisninger til konkrete sidetall. Dermed står man ofte på bar bakke når man vil oppsøke bakgrunnen for en faktaopplysning, et viktig premiss eller resonnement – der en henvisning til et omfattende verk på kanskje flere hundrede sider kan være eneste ledetråd. Denne praksis gir ikke bare anledning til mye ekstralesing (hvilket jo isolert sett kan være nok så bra), men også grobunn for slurv grensende mot juks.

Det er derfor gledelig at det i malen for oppgaveskriving ved Avdeling for samfunnsfag her ved HiO nå er innskjerpet at studentene skal skrive sidetall på alle referanser (så var ideen da også min). Men kravet bør jo også omfatte de ansatte! Enda bedre hadde det vært om det ble institusjonalisert på publikasjonsnivå. Hvorfor i himmelens navn skal man opplyse navnet på byen/stedet hvor forlaget hører hjemme (en stadig mer irrelevant opplysning), men ikke hvilke sider i publikasjonen hvor man kan finne det forfatteren refererer til? Det er jo tross alt sidene og ikke forlaget de fleste vil være interessert i å oppsøke. Kunne man tenke seg at UHR tok med krav om sideangivelser som kriterium ved rangering av norske publiseringskanaler? La oss sette i gang en folkeaksjon.

God kildehåndtering er en kunst. Kildehenvisninger tjener to vitale, men til dels forskjellige funksjoner: dokumentasjon og kreditering. Jeg tror det er viktig å gjøre seg klart at det kan knytte seg ulike krav til en kildehenvisning, alt etter dens funksjon i teksten. Når en henvisning tar sikte på å dokumentere et gitt forhold er det avgjørende at det henvises så nært til primærkilden som mulig, og at kilden i sin helhet vil være fullt tilgjengelig for allmennheten i etterkant. Wikipedia egner seg eksempelvis dårlig til dokumentasjon fordi innholdet redigeres løpende, slik at sentral informasjon i artikkelen kan være endret når lesere siden klikker seg fram til den (da bør man heller følge Wikipedias ofte utmerkede kildehenvisninger til andre dokumenter, og referere til dem). Har henvisningen derimot en krediterende funksjon bør den i prinsippet anføres uavhengig av om det er noe man har overhørt under muntlig konversasjon eller lest på siden av en gammel melkekartong.

Der hvor en referanse skal kreditere, men ikke dokumentere, bør det formidles i teksten. Kanskje lanserer ens kilde bare en hypotese. Opphavspersonen skal selvsagt krediteres for sin kreativitet, men statusen som hypotese må formidles – ellers kan referansen fremstå som pseudodokumentasjon. Tilsvarende der en referanse bare skal dokumentere et forhold, men ikke kreditere for den fortolkningssammenheng hvori man lader det inngå. Her må kildens dokumentasjonsfunksjon formidles klart, slik at kilden ikke tas til inntekt for egne fortolkninger.

Uansett; en sidehenvisning i forbindelse med kildehenvisningen gjør det enklere for leseren i etterkant å nøste opp i slike uklarheter som er knyttet til referansens funksjoner.